Notater om religion og samfunn

Tinker, Tailor, Soldier, Spy (!)

2012-02-07T19:36:00.000+01:00

'Tinker, Tailor, Soldier, Spy', eller 'Muldvarpen' som filmen heter på norsk, er en særdeles vellykket filmatisering av John le Carrés klassiske spionroman fra 1970-tallet. Kald krig-stemningen er til å ta og føle på. Gary Oldmans George Smiley står ikke tilbake for tolkningen som Alec Guinness representerte i den uforglemmelige BBC-fjernsynsserien fra 1980-tallet. (De som syntes handlingens fremdrift er i sakteste laget i filmen, kan se denne serien...). Det er bare å håpe på at også de to andre delene av Smiley-trilogien følger etter på kino, og gjerne 'The Spy Who Came in from the Cold' i samme slengen. En filmatisering av en annen le Carré-roman, 'A Most Wanted Man', er på trappene.

'Muldvarpen' kan godt være den beste filmen som går på norske kinoer i 2012!

http://www.filmweb.no/film/article431514.ece

OH.

Secularism and Freedom of Conscience (ny bok)

2012-01-29T16:12:00.001+01:00

Secularism and Freedom of Conscience er tittelen på en fin liten bok (110 små sider tekst!) om sekularismeproblematikk som nylig kom ut på Harvard University Press. Den er skrevet av ikke ukjente Charles Taylor sammen med Jocelyn Maclure, og tar utgangspunkt i "equal respect" og "freedom of conscience" som sentrale prinsipper som sekularismen bygger på. Hovedbudskapet i boken er at rett forstått er sekularismen den eneste veien til religiøs og filosofisk frihet i dagens multikulturelle samfunn. Men da er det ikke en religionsfiendtlig sekularisme det er snakk om.

Boken er populariserende uten at forfatterne går på akkord med sin etterrettelighet og sine faglige standarder. Selv om den tar utgangspunkt i en kanadisk kontekst, er den absolutt å anbefale for den som er opptatt av problemstillinger knyttet til kulturelt og religiøst mangfold, og dets plass i offentligheten også her til lands.

OH.

Religionssosiologisk konferanse i Umeå

2012-01-25T19:04:00.000+01:00

15-17 august 2012 er det klart for The 21st Nordic Conference for Sociology of Religion (NCSR) i den svenske byen Umeå. Temaet for konferansen er "Religious Socialization in Our Time", og abstract må sendes inn før 31.1 for den som vil presentere et paper. (Jeg har sendt av gårde et abstract.)

Flere opplysninger her: The 21st Nordic Conference for Sociology of Religion (NCSR)

OH.

Doktoravhandlingen tilgjengelig på amazon.co.uk

2012-01-01T21:47:00.001+01:00

Doktoravhandlingen min fra 2011 Den multikulturelle skolen - hva mener rektorene? er nå tilgjengelig på amazon.co.uk: £10.50

Følg linken nedenfor for bestilling:
http://www.amazon.co.uk/s/ref=nb

OH.

Sekularisme - med norske briller (ny bok)

2011-12-07T20:35:00.001+01:00

Sekularisme - med norske briller er tittelen på en ny bok som nettopp er kommet ut (Unipub 2012). Boken er redigert av Sindre Bangstad, Oddbjørn Leirvik og Ingvill Thorson Plesner, og består av ti artikler som samlet sikter mot å gi et bilde av hvordan den internasjonale debatten om sekularisering, sekularisme og sekularitet får form og farge i den norske virkeligheten.

Bidragsytere: Sindre Bangstad, Tordis Borchgrevink, Cora Alexa Døving, Thomas Hylland Eriksen, Jan-Olav Henriksen, Olav Hovdelien, Oddbjørn Leirvik, Ingvill Thorson Plesner, Anne Sofie Roald og Eivind Smith. Jeg har bidratt med artikklen "En sekularistisk skole i et multikulturelt samfunn".

Boken kan kjøpes her: http://www.unipub.no/boker/sekularisme-–-med-norske-briller

OH.

Nettverk for katolsk teologi - fagdag 2012

2011-11-19T18:38:00.001+01:00

Nettverk for katolsk teologi (NKT) arrangerer sitt årlige seminar 5. mars ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Også i år tar vi utgangspunkt i en av hovedtekstene fra Det Annet Vatikankonsil: Lumen Gentium. Tema for seminaret er Kirken – katolsk ekklesiologi.

Foredragsholdere: Dr. Helene Lund DHS, Ph.D og P. Erik Varden O.C.S.O

Flere opplysninger her: http://teologinettverk.blogspot.com/2011_11_01_archive.html

OH.

Frykt og avsky i Den evige stad

2011-11-05T21:04:00.004+01:00

Den er ikke helt enkel å genrebestemme, men det er eninteressant og ikke minst velskrevet bok dagbladjournalisten og kommentatorenSimen Ekern har skrevet om Roma. Boken kan kanskje helst plasseres som enslags kombinasjon av en journalistisk reportasjebok og en essaysamling, ogleseren inviteres inn til en oversiktlig fremstilling av et komplisert oguoversiktlig felt. Ekern viser i det hele tatt et imponerende kjennskap tilItalia og dets nære politiske historie.

Det er altså ikke snakk om en guidebok til Den evige stad,heller ikke en historisk innføringsbok, men snarere en bok som gir innblikk inoen sentrale trekk ved italiensk politisk historie fra og med 1950-tallet ogfrem til i dag. Ekern er mest opptatt av 1970- og 1980-tallet og skriverinnsiktsfullt om en situasjon preget av politisk vold og interessekonflikter.Røde Brigaders kidnapping av Aldo Moro (1916-1978)behandles inngående, men Ekern gir også et kritisk politisk portrett av denkanskje mest betydningsfulle italienske politikeren i etterkrigstiden,kristendemokraten og den aktive kirkegjengeren Giulio Andreotti (1919-). Ifølgeforfatteren har livstidssenatoren i alle år gått til messe i jesuittkirkenChiesa del Gesù som ligger like ved der det kristendemokratiske partietshovedkvarter lå. Andreotti «var, og er fortsatt, Vatikanets ubestridtekontaktpunkt i det politiske livet», påstår Ekern i boken. Hvorvidt dettestemmer, og hva det eventuelt ligger i dette, er ikke helt enkelt å verifisere.

Det samme gjelder for påstandene som fremsettes iforbindelse med forfatterens gjennomgang av de økonomiske skandalene rundt PaulMarcinkus, Vatikanets finanser på 1970- og 80-tallet og hvilken rolle denmektige losjen P2 spilte i den forbindelse. Her kunne forfatteren ha spandertlitt flere kildehenvisninger enn det han gjør, selv om det vel egentlig aldrier noen som har kommet til bunns i hva som skjedde den gangen, og hvor myePaven var orientert om.

Ekern skriver ikke så mye om Berlusconi denne gangen. Densom er interessert i den nære konteksten for dagens politiske situasjon i Italia må derfor gå til hans forrigekritikerroste bok, Berlusconis Italia (2006).Men selv uten å ta opp fenomenet Silvio Berlusconi til drøftelse, sitter jegsom leser igjen med et bilde av Roma som en by ulmende av politiske konflikter,gammelt hat og motsetninger med røtter tilbake til første halvdel av dettyvende århundre, med en fascisme som har begynt å røre på seg igjen i nyeklær, med stor sosial uro i dårlig planlagte drabantbyer, med vold motsigøynere osv. Dette er en beskrivelse som nok er verdt å ta med seg sommotvekt til turistbrosjyrenes Roma. I tillegg til sin historiske arv er Romautvilsomt en europeisk storby på godt og vondt. Det er verdt å reflektere overfor turister som stort sett oppholder seg i det historiske sentrum, med sinkunstarv fra renessansen og barokken, sine overdådige kirker og andrehistoriske monumenter.

Det ligger naturligvis noen svakheter i den litt sveipendefortellingsformen til Ekern, der intervjuer, referanser til historiskefremstillinger, gjengivelse av påstander og forfatterens analyser blandessammen, men hans romabok gir et interessant innblikk i ting som guidebøkeri beste fall omtaler kursorisk. Dette gjør at boken absolutt er verdt å lesefor den som har et lidenskapelig forhold til byen Roma og dens historie, ogikke kan få nok av byen. Som Jokke og Valentinernesynger: Vi er mange som har det sånn.

Simen Ekern Roma. Nye fascister, rødeterrorister og drømmen om det søte liv. CappelenDamm 2011

OlavHovdelien

Artikkel om Habermas-Ratzinger-dialogen

2011-09-29T10:16:00.000+02:00

Jeg har publisert en artikkel i Australian eJournal of Theology (klikk på link nedenfor for fulltekstversjon)

Post-Secular Consensus? On the Munich-dialogue between Joseph Ratzinger and Jürgen Habermas

Abstract

Joseph Cardinal Ratzinger and Jürgen Habermas met in Munich on the 19th of January 2004 to discuss the topic "The Pre-political Moral Foundations of a Free State." However, in the aftermath of the papers, another and more implicit question has been given more attention; the papers lend themselves to a reading in connection with the on-going discussion of the relationship between religion and social science. In this article I present a reading of the two papers, based on their portrayal of the relationship between the religious and secular descriptions of reality. Furthermore, I shall look more closely at the two speakers' views on what unites the world, as these two themes are intrinsically linked.

OH.

Mellom troens isolasjon og uvitenhetens forakt

2011-09-07T23:03:00.000+02:00

Tidligere i år publiserte Jan-Olav Henriksen, professor i religionsfilosofi ved Menighetsfakultetet, en bok med tittelen Religion.Mellom troens isolasjon og uvitenhetens forakt (Kristiansand: Høyskoleforlaget2011). Denne boken på knappe 160 sider er vel verdt å lese for alle som er opptattav religion og dens plass i offentligheten. Dette gjelder kanskje særlig de somikke i utgangspunktet har noe forhold til religion, eller forholder seg, mer eller mindrebegrunnet, negative. Dem er det mange av i Norge.

Genremessig bevegerboken seg i et slags skjæringspunkt mellom opplysende fagbok og polemiskdebattbok. Henriksentar utgangspunkt i at religion i Norge i større grad enn nesten hvor som helsti verden er å anse som en privatsak, noe som en del folk holder på med påfritiden, men som ikke har noe i offentligheten å gjøre. Religiøsitetblir ut fra denne oppfatningen å oppfatte som en form for følelser, ikke somuttrykk for en sammenhengende og eventuelt velfundert oppfatning av hvordanvirkeligheten henger sammen. ”De troende” har til dels selv adoptert en slikoppfatning av hva religion dreier seg om, og har trukket seg tilbake, enten tilulike former for forsamlingshus, eller blitt privatreligiøse hjemmesittere. Henriksen omtaler dette fenomenet som ”troens isolasjon”. Den andre delen av undertittelen,”uvitenhetens forakt”, viser til den kunnskapsløsheten som hersker i videkretser i forhold til hva religion dreier seg om. Begge deler er problematisk ihenhold til analysen i boken. Religion forstått som private følelser unndras kritikk, mens uvitenhet fører til enda mer kunnskapsløshet (jf. vedtaket om at RLE ikke lenger er et obligatorisk fag i lærerutdanningen).

Ellers fremkommer kanskje Henriksens anliggender best i det følgende sitatet fra boken:

"Religionen må derfor tas tilbake fra både de politisk konservative, de religiøst isolerte og kunnskapsløse, og de sekularistisk ignorante, og gis en funksjon i en diskurs for et mer mangfoldig og kulturelt rikt samfunn, som gir andre tilganger til det menneskelige enn det Hollywoods klisjeer gjør."

Sitatet oppsummerer mye av innholdet i boken, samtidig som det muligens uttrykker trekk ved Henriksens teologiske opplysningsprosjekt.

Jeg savner en nærmere diskusjon av religionsbegrepet i bokens innledende kapittel, men dette forhindrer ikke at Henriksen formidler mange interessante observasjoner og refleksjoner, solid forankret i teoretiske perspektiver hentet hos Jürgen Habermas, Charles Taylor og andre. Les boken og få en utdypet forståelse av hva religion handler om!

En smakebit i form av en kronikk om samme tema er å finne her:

http://www.uia.no/no/portaler/aktuelt/kronikker_og_artikler/religion_som_samfunnsbygger

Jan-Olav Henriksen Religion. Mellom troens isolasjon og uvitenhetens forakt. Høyskoleforlaget 2011

OH.

Oslo, 31. august innfrir forventningene!

2011-09-03T16:54:00.003+02:00

Den mye omtalte andrefilmen til regissør Joachim Trier innfrir de store forventningene. Filmen er et eksistensielt drama av høy klasse og tar sitt publikum på alvor på en måte som er sjelden å oppleve på kino. Filmen er ikke så morsom som Reprise men kvaliteten er på samme nivå. Se den og bli overbevist!

Vi følger den avvente heroinisten Anders gjennom ett døgn i Oslo, hans første utekveld fra en avvenningsinstitusjon. Det meste har gått galt med den i utgangspunktet ressurssterke 34-åringen, men først og fremst er dette et eksistensielt drama om å miste fotfeste i tilværelsen, med handling lagt til St.Hanshaugen i Oslo. Stemningen i filmen minner ellers om Lars Saabye Christensens undervurderte roman Visning fra 2009. Felles for både denne romanen og Triers film er utforskningen av meningstomhet og krisesituasjoner som skildres realistisk og svært nærgående. Det er også noe helt eget å se en film av et slikt format med en handing som delvis foregår på fortauet utenfor der man bor. Store deler av handlingen i Visning foregår i det samme området.

Oslo, 31. august er førøvrig grundig omtalt i Vinduet 2 (2011): http://www.vinduet.no/Kultur/Siste-sommerferiedag.

Trailer: http://www.traileraddict.com/trailer/oslo-31-august/trailer

OH.

Da KRL ble til RLE - et steg i retning av en mer monokulturalistisk pedagogikk

2011-08-20T21:06:00.021+02:00

Tittelen på Pettersenutvalgets rapport, Identitet og dialog, fanget opp KRL-fagets dobbelte perspektiv. Dialogperspektivet fordret kunnskap både om eget og andres religiøse- og livssynsmessige ståsted, og læreplanen for KRL begynte derfor med å begrunne fagets plass i skolen med henvisning til betydningen av religion og livssyn som ”formende kraft i alle samfunn og i alle menneskers liv” og nødvendigheten av å ha kunnskaper om religions- og livssynsmangfoldet for å fungere i dagens samfunn.[1] Den relativt sterke vektleggingen av kristendomsundervisning begrunnes ut fra at den kristne trostradisjonen er ”en dyp og bred strøm i norsk og europeisk kultur og historie”,[2] og at det derfor er nødvendig å ha kjennskap til kristendommen for å forstå den norske kulturen. KRL-faget skal altså ”gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro.

Videre skulle faget ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet, samtidig som det skal fremme dialog i en felles kultur”.[3] Slik blir fagets dialogperspektiv søkt ivaretatt. Samtidig heter det eksplisitt at faget skal ”ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet”.[4] KRL-fagets religionspedagogiske profil innebærer dermed at det i tillegg til å være det som kan betegnes som et rent kunnskapsfag, som for eksempel naturfag eller matematikk, inneholder KRL også en religiøst-formativ identitetskomponent.

På bakgrunn av erfaringene med KRL-faget kom det en ny revidert fagplan gjeldende fra første august 2002. Denne ble trykt i KRL-boka.[5] Fagets navn var nå endret til kristendoms-, religions- og livssynskunnskap, for klarere å tilkjennegi den pedagogisk likeverdige behandlingen av de ulike delene av faget. Akronymet KRL kunne dermed beholdes. Læreplanen fikk en ny og noe enklere struktur enn den forrige KRL-planen. I tillegg ble den kristendomsfaglige delen redusert fra 60 % til 55 %, samtidig med at det ble foretatt en reduksjon i antall delemner som elevene skulle gjennom i løpet av det 10-årige grunnskoleløpet.[6] En annen viktig justering av faget lå i muligheten for lokale tilpasninger av lærestoffet basert på foreldreretten, som nå gjorde det mulig i større grad enn i KRL97 å tilpasse det faglige innholdet til lokale forhold.[7]

Innføringen av Kunnskapsløftet (LK06) medførte ikke umiddelbart endringer av religions- og livssynsfaget. Skolen hadde fått nok en revidert læreplan for KRL i 2005, og denne ble beholdt i LK06. Det var først etter at Norge ble dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen 29. juni 2007, at religions- og livssynsfaget ble endret.[8] Det nye religions- og livssynsfaget fikk navnet religion, livssyn og etikk, RLE, og ble gjort gjeldende fra og med 1. august 2008. Etter denne revisjonen står det nå følgende i opplæringslovens § 2-4 Undervisninga i faget religion, livssyn og etikk:

”Religion, livssyn og etikk er eit ordinært skolefag som normalt skal samle alle elevar. Undervisninga i faget skal ikkje vere forkynnande.

Undervisninga i religion, livssyn og etikk skal gi kjennskap til kristendommen, andre verdsreligionar og livssyn, kjennskap til kva kristendommen har å seie som kulturarv og til etiske og filosofiske emne.

Undervisninga i religion, livssyn og etikk skal bidra til forståing, respekt og evne til dialog mellom menneske med ulik oppfatning av trudoms- og livssynsspørsmål.

Undervisninga i religion, livssyn og etikk skal presentere ulike verdsreligionar og livssyn på ein objektiv, kritisk og pluralistisk måte. Dei same pedagogiske prinsippa skal leggjast til grunn for undervisninga i dei ulike emna.”

Sett fra et religionspedagogisk ståsted er det særlig en ting som ble borte i overgangen fra KRL til RLE. Dette gjelder den allerede omtalte religiøst-formative identitetskomponenten, som var en sentral del av KRL-faget. Dette fremkommer blant annet ved at målformuleringen ”Bruk av tilpasset opplæring er nødvendig for å komme elevenes religiøse og livssynsmessige bakgrunn i møte” ble tatt bort i overgangen fra siste utgave av KRL-faget, og glimrer med sitt fravær i læreplanen for RLE.[9]

Dette fremkommer også av at det i læreplanen for RLE gås ut fra at det er mulig å presentere verdensreligioner og livssyn på en ”objektiv, kritisk og pluralistisk måte”. I pedagogiske termer kan vi ut fra dette sitatet fastslå at det har skjedd en innsnevring av kunnskapsbegrepet i faget, fra et vidtfavnende kunnskapsbegrep som også inneholdt det dannelsesperspektivet som lå implisitt i KRL-fagets religiøst-formative identitetskomponent, til at faget er blitt omdannet til et i snevrere forstand instrumentelt kunnskapsformidlende fag.[10]

I tillegg vil denne forandringen i noen tilfeller kunne oppleves som en trussel mot elevenes religiøst-formative identitetsutvikling, noe som igjen i større grad enn tidligere vil kunne åpne for behov for fritak. Ut fra et multikulturalistisk perspektiv vil RLE dermed være å regne som et tilbakeskritt i forhold til KRL-faget. Riktignok står det i læreplanen for RLE at ”både individuelle og lokale hensyn bør ivaretas”, men dette kan ikke sies å være en fullgod erstatning for KRL-fagets insistering på at det er viktig å ”ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet”.[11]

[1] L97 (1996) 89.

[2] L97 (1996) 89.

[3] L97 (1996) 90.

[4] L97 (1996) 89-90.

[5] KRL-boka (2002)

[6] KRL-boka (2002). Innst. S. Nr. 240 (2000-2001).

[7] Jf. Sødal (2003) 165-168.

[8] Jf. Hodne (2007).

[9] Sammenlign LK06 (2006) 71 (Læreplan for KRL) med tilsvarende målformulering i læreplan for RLE (http://www.udir.no/upload/larerplaner/Fastsatte_lareplaner_for_Kunnskapsloeftet/Grunnskole_og_gjennomgaende/lareplan_religion_livssyn_etikk.rtf. 20.2.2010)

[10] Jf. http://www.udir.no/upload/larerplaner/Fastsatte_lareplaner_for_Kunnskapsloeftet/Grunnskole_og_gjennomgaende/lareplan_religion_livssyn_etikk.rtf (20.2.2010)

[11] L97 (1996) 89-90.

Carl Ivar Hagen og de muslimske terroristene (II)

2011-08-20T16:57:00.010+02:00

For et par dager siden pekte jeg på det meningsløse i å diskutere om det er greit å fremme påstanden "de fleste terrorister er muslimer" fremfor å undersøke saken empirisk. Jan Arild Snoen har undersøkt saken nærmere (dog neppe på min oppfordring) og publisert resultatet i en artikkel med tittelen "Er de fleste terrorister muslimer?". Snoen konkluderer slik:

"Ser vi på tallene fra 2004 til 2010, var det i alt 77.169 angrep smo er fordelt på land. Av disse skjedde omkring 49.000 i Irak, Afghanistan, Pakistan, Israel, Somalia, Jemen, Algerie, Bangladesh. Det er all mulig grunn til å tro at de aller fleste av gjerningsmennene var muslimer. I tillegg kommer nesten 2000 angrep i Gaza og på Vest-Bredden, over 6000 angrep i India og drøye 2000 i Russland. Også her er det mange muslimer involvert. På global basis er det på bakgrunn av disse to databasene vanskelig å komme unna konklusjonen om at muslimer står bak et flertall av de alvorligste terroraksjonene, og høyst sannsynlig også et flertall av alle terroraksjoner. Men det er ikke riktig at muslimer står bak ”nesten alle” terroraksjoner. Ser vi på Vest-Europa isolert er det langt fra riktig at de fleste terrorister er muslimer, men muslimer har det siste tiåret flest terrorofre på samvittigheten også her."

Artikkelen til Snoen medførte mange kommentarer på minerva.no. En av de stilte seg kritisk til artikkelen kommenterte slik:

"Joda det foregår mye i land hvor islam er dominerende religion. Det gjorde det for noen hundre år siden i hvor kristendommen var dominerende også. I begge tilfeller fant man nok eksempler på genuint religiøs betingende overgrep. Jeg benekter ikke at det skjer. Men man kan ikke si at dette har noe med Islam generellt å gjøre. Det er feil, og det bygger enda høyere barrierer mellom kulturer og religioner. Hvorfor begå slike feil basert på sviktende grunnlag? Å trekke slutninger, ansvarliggjøre en gruppe, utifra enkelte menneskers handlinger er per definisjon stigmatisering."

Det gjelder her som i mange andre saker å ikke konkludere for raskt. For å ta et tilsvarende eksempel: Det ville sannsynligvis kunne påvises at mange av kakainprodusentene og narkosmuglerne i land som Columbia og Mexico har eller har hatt en tilknytning til katolsk kristendom. Det er likevel ikke mange som vil hevde at dette er av relevans i forhold til deres kriminelle virksomhet, eller at det sier noe om katolisisme i sin alminnelighet. Tilsvarende vil det at mange med en tilknytning til islam som religion står bak terror ikke si at det kan påvises en sammenheng mellom islam og terrorisme. Det poenget forsvinner helt i Hagens og Fremskrittspartiets resonnement, og også i Snoens i og for seg saklige forsøk på oppklaring.

Det holder altså ikke å undersøke saken empirisk heller hvis undersøkelsen ikke holder mål metodisk (jf. Snoen) og resultatene ikke fortolkes rett.

OH.

Carl Ivar Hagen og de muslimske terroristene

2011-08-18T22:20:00.001+02:00

Noen ganger oppstår det merkelige debatter. Carl Ivar Hagen, tidligere formann i Fremskrittspartiet og ordførerkandidat i Oslo, har gjentatt at han står ved en uttalelse fra tidligere om at ”nesten alle terrorister er muslimer”. Nå går diskusjonen om det er greit å si dette.

Men hallo? Påstanden ”nesten alle terrorister er muslimer” er da en empirisk etterprøvbar påstand. Det er ikke noe man trenger å ”mene” noe om. Etabler en rimelig konsensusbasert definisjon av begrepene ”terrorist” og ”muslim”! Det finnes sikkert lett tilgjengelig forskning å ta utgangspunkt i. Tell deretter opp antallet terrorister f.eks. de siste ti årene og undersøk saken!

Da vil denne debatten brått kunne avlyses. Først hvis Hagen mot formodning har rett i sin påstand oppstår det noe interessant å diskutere.

OH.

Mer om multikulturalisme (utdrag fra Ph.D.-avh.)

2011-08-07T10:10:00.002+02:00

Multikulturalismen har sine røtter i politisk filosofi og liberalt tankegods, og tankeretningen må med visse modifikasjoner kunne regnes i tradisjonen etter den liberale egalitarismen.[1] Multikulturalismen lar seg likevel ikke redusere til en politisk tankeretning, og er slik sett vanskelig å innplassere i det politiske landskapet. Både tilhengere og motstandere av multikulturalismen kan finnes innen ulike politiske retninger og på tvers av tradisjonelle politiske partiskiller.[2]

Det ligger i den liberale måten å tenke på å tolerere avvik fra normer. En slik toleransetanke bygger på bestemte forutsetninger, og i sin gjennomgang av den politiske liberalismen påpeker Parekh at denne formen for liberalisme hører inn under det han betegner som ”moralsk monisme”, og at denne måten å tenke på skyldes at liberalismen er en vestlig tanketradisjon, og at den har overtatt den moralske monismen fra Platon og Aristoteles via kristent tankegods. Også liberalismen er kontekstuelt betinget.[3]

Den amerikanske filosofen John Rawls hevder at staten i et rettferdig samfunn ikke kan favorisere noen etiske eller religiøse synspunkter, men være nøytral i forhold til mulige standpunkter, eller som han senere modifiserte sin posisjon: til ”all reasonable views”, forstått som standpunkter som kan utledes på bakgrunn av dialogisk konsensus. Det vil si at gjeldende verdier og normer er et resultat av en forhandling der mange ulike stemmer må få komme til orde.[4] Modood på sin side fremhever at det ikke er mulig for en stat å være totalt nøytral i etiske og religiøse spørsmål, men hevder at dette nøytralitetsidealet, i likhet med den begynnende toleransepolitikken, kan ses som stadier liberalismen har gått, både i teoretisk og praktisk forstand, frem til i dag.[5] Han skriver:

”Multiculturalism is clearly beyond toleration and state neutrality for it involves active support for cultural difference, active discouragement against hostility and disapproval and the remaking of the public sphere in order to fully include marginalized identities.”[6]

Det nye ved dagens multikulturalisme ligger altså, ifølge Modood, i at den legger det tankemessige grunnlaget for å forene den relativt ferske etno-religiøse sammenblandingen som finnes for eksempel i landene i dagens Vest-Europa med tanken om felles borgerrettigheter i et moderne demokrati.[7] Det vil føre for langt å drøfte denne måten å tenke på i alle dens fasetter, men grunntanken her er relativt enkel: Multikulturalismen søker å beholde borgerrettighetstenkningen på storsamfunnsnivå slik denne finnes i vestlige demokratier, samtidig som et multikulturelt mangfold på samfunnets mesonivå i enhver forstand integreres i en liberal statsmakt. Både Parekh og Modood skriver ut fra en britisk kontekst, men påpeker at det samme gjelder også andre steder, særlig for andre land i Vest-Europa. Norge vil ikke kunne anses for å være et unntak i så måte.

Ifølge Modood kan startpunktet for den multikulturalistiske teoriutviklingen settes til utgivelsen av den kanadiske politiske filosofen Will Kymlickas bok Liberalism, Community and Culture, som utkom så sent som i 1989.[8] Slik sett er multikulturalismediskusjonen av ny dato. Kymlicka er fortsatt en av de mest siterte teoretikerne i dag når det gjelder politisk multikulturalisme.[9]

I sin teoriutvikling bygger Kymlicka særlig på arbeider av Rawls og hans opptatthet av hvordan mennesker med ulike former for internaliserte trosforestillinger skal kunne leve sammen uten å tvinge sine verdier på andre. En helt sentral tanke hos Kymlicka, med henvisning til Rawls, er at samfunnsborgere bare kan være frie personer som er i stand til å samarbeide på like fot hvis statens konstitusjon, lover og styring forholder seg nøytrale i forhold til samfunnsborgernes religiøse og etniske trosforestillinger.[10] Men Kymlicka avviser, i likhet med Modood, klart Rawls forestilling om muligheten av en statsmakt som er nøytral. Staten ”unavoidably promotes certain cultural identities, and thereby disadvantages others”, sier Kymlicka.[11] Hvis det ikke er mulig for staten å forholde seg nøytral til spørsmål som angår samfunnsborgernes religiøse og etniske trosforestillinger, vil nødvendigvis spørsmålet om hvordan staten bør forholde seg til slike trosforestillinger, bli stående helt sentralt i den multikulturalistiske teoriutviklingen, og multikulturalismen kan best forstås som et bestemt normativt bud på hvordan samfunnet og staten bør forholde seg til dette.

[1] Parekh (2006) 8-9, 14.

[2] Parekh (2006) 2-6. Modood (2007) 7.

[3] Parekh (2006) 16-49. Jf. Modood (2007) 63.

[4] Rawls (1971) sitert etter Modood (2007) 64. Jf. Parekh (2006) 10.

[5] Modood (2007) 64.

[6] Modood (2007) 64.

[7] Modood (2007) 8-9. Jf. Parekh (2006) 4-8.

[8] Modood (2007) 21. Kymlicka (1989).

[9] Will Kymlicka (1962-). Kanadisk politisk filosof. For en kortfattet biografi og bibliografi, se: http://post.queensu.ca/~kymlicka (13.02.2009). Sentrale publikasjoner av Kymlicka (1989), Kymlicka (1995), Kymlicka (2007).

[10] Modood (2007) 21. Jf. Kymlicka (1995).

[11] Kymlicka (1995) 198. Sitert etter Modood (2007) 25.

Bhikhu Parekh om multikulturalisme i skolen

2011-08-07T07:25:00.000+02:00

Parekhsutgangspunkt for det han skriver om skole og utdanning i RethinkingMulticulturalism, er at det er positivt at det er tradisjon for å vektlegge religions-og livssynsundervisning i skoleverket og ved utdanningsinstitusjonene. For hamhandler dette blant annet om følgende:[1]

”There is a strong educational andpolitical case for teaching religion in schools since one of the principal aimsof education is to enable pupils to appreciate the great achievements of thehuman spirit, religion being one of these.”

En annen fordel med religions- oglivssynsundervisning er at den bringer religion inn i den offentlige debatten.Dette gjør det, ifølge Parekh, mulig å skape åpenhet om religion og gi rom forå lære av ulike religiøse tradisjoner. Parekh beskriver dette slik:[2]

”Besides, once we accept religionas one of the several respectable languages of political life, it is essentialthat future citizens should understand how a religious person thinks andreasons and should acquire at least some knowledge of their society’s major religioustraditions. Such shared religious knowledge is as important for intelligentcitizenship as knowledge of society’s history, geography and contitutional andpolitical arrangements.”

En slik oppvurdering av religions- oglivssynsundervisningen som Parekh tar til orde for her, vil vel kunne varmehjertet til mang en religions- og livssynslærer. Det Parekh ønsker, er å slippetil det religiøse og kulturelle mangfoldet i skolen. Han tar uttrykkelig tilorde for at skolen bør være romslig når det gjelder å slippe til ulikeoppfatninger og alternative perspektiver i undervisningen. Et talende eksempeli så måte er hans argumentasjon for at det bør undervises i kreasjonisme iskolen som et alternativt perspektiv til den hegemoniske darwinistiskeutviklingslæren:[3]

”There is no reason whycreationism, for example, should not be taught as long as the school presentsit as one view among many, teaches evolutionary and other theories as well, andprovides a balanced critical assessment of them all.”

Hvis Parekhs oppvurdering av religions- oglivssynsundervisningen varmet religions- og livssynslærerne, kan vi ikke si detsamme om dette sitatet og mange naturfagslærere. De er nok ikke vant med atnaturfagets lærestoff behandles på denne måten og forstås som et av mange ulikeperspektiver på for eksempel hvordan verden er blitt til.

Videre fremholder Parekh at hvis noen familiereller religiøse samfunn ønsker å starte opp skoler på egenhånd for å sikre atderes barn får den opplæringen de ønsker, bør de selvsagt få lov til å gjøredette. Slikeskoler vil også bidra positivt til samfunnet ved at de øker ”the availablerange of educational options, add to the variety of collective life byproducing citizens with different characters and perspectives on life, respectthe wishes of the parents, prevent the state from acquiring the monopoly ofeducation and exercising total control over its content, and so on”.[4] Parekh oppsummererslik:[5]

”A multicultural society needs toprovide not only multicultural education but also a multiculturallly basededucational system accommodating different kinds of schools within an agreednational framework”

Som vi ser, er ikke akkurat Parekh densosialdemokratiske enhetsskolens mann. Det er verdt å minne om at i tråd medhans multikulturalistiske tankegods forøvrig fremholder han at det trengs i detminste et minimum med respekt i forhold til storsamfunnets kulturfellesskap.Det trengs et minimum av kulturfellesskap for storsamfunnet der andrestandpunkter og deres integritet respekteres.

(Utdrag fra doktoravhandlingen Den multikulturelle skolen - hva mener rektorene? Universitetet i Agder 2011)

OH.

[1] Parekh (2006) 331.

[2] Parekh (2006) 331-332.

[3] Parekh (2006) 332.

[4] Parekh (2006) 333.

[5] Parekh (2006) 333.

Menneskerettighetene må fastholdes fordi de representerer sanne verdier - Samfunnets verdigrunnlag ifølge Joseph Ratzinger/pave Benedikt XVI

2011-07-25T23:40:00.023+02:00

Den tyske teologen Joseph Ratzinger, nåværende pave BenediktXVI argumenterer i essayet ”Det som holder verden sammen. Prepolitiskeforutsetninger for en fri stat” for nødvendigheten av at Vesten trenger åforankre sine verdier i kristendommen. Hans utgangspunkt er at det er etsentralt trekk ved dagens samfunn at de forandrer seg raskt, og at utviklingeni det globale storsamfunnet gjør oss stadig mer avhengig av hverandre. Dagensteknologi gjør det mulig både å skape og ødelegge på en helt annen måte enntidligere, noe som fører til et sterkt behov i de forskjellige kulturene for åfinne frem til en ”etisk basis som leder deres sameksistens inn på den rettevei og gjør det mulig å utforme en felles rettslig underbygget struktur som kantøyle og regulere maktutøvelsen”.

Den sekulære rasjonaliteten trenger et korrektiv

Ratzinger avviser den tyske teologen Hans Küngs”Welt-ethos”-prosjekt som en grunnlagsløs abstraksjon, og viser til hvordanvitenskapen og fornuften har vist seg utilstrekkelig som etisk grunnlag forsamfunnet. Vitenskapen og fornuften har for eksempel ikke vist seg å kunne gibeskyttelse til samfunnets svakeste. Det trengs derfor en forpliktelse på etnormativt verdigrunnlag som er bygd på visse prinsipper for å opprettholde etfritt og godt samfunn. Dette gjelder på samme måte som fornuften og en genuinautentisk religiøs tro er nødvendig for å opprettholde samfunnets moralskebyggverk, påpeker Ratzinger. Det holder ikke med fornuft og vitenskap alene.Vitenskapens teknokratiske håndlangere trenger å korrigeres. Hvor kan så detteførpolitiske korrektivet finnes? Ifølge Ratzinger ligger løsningen for Vesten iå sammenholde den sekulære rasjonaliteten med sin religiøse arv, der nettoppnaturrettstenkningen kan være et mulig korrektiv for den sekulærerasjonaliteten. I andre deler av verden kan det være nødvendig å knytte an tilandre overordnede prinsipper.

Han påpeker altså viktigheten av å ta høyde for det hanbetegner som den interkulturelle dimensjonen hvis vi skal diskutere de grunnleggendepremissene for den menneskelige eksistensen i dag. En slik diskusjon kan ikkeeksklusivt ta utgangspunkt i kristendommen, eller eventuelt i den vestligerasjonalitetstradisjonen, selv om begge disse regner seg selv som universelle,hevder Ratzinger. Disse tradisjonene er forpliktet til å ta inn over seg at debare er akseptert av deler av menneskeheten.

Den vestlige kulturen trenger en felles verdiforankring

Den vestlige kulturen trenger å holde fast ved sinforankring i kristne grunnverdier. Her må dialogen om samfunnets verdimessigeforankring gå mellom sekulær tenkning, slik denne er representert blant annethos den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas, og kristen tenkning,blant annet slik denne kommer til uttrykk i naturrettstenkningen. Men når detgjelder andre kulturer enn den vestlige, ser det altså ut til at Ratzingermener at disse må utformes i dialog med de store religiøse tradisjonenekulturene bygger på. Han uttrykker dette videre slik:

”Det er viktig for begge de to store komponentene i denvestlige kultur at de lærer å lytte også til disse andre kulturer, ogengasjerer seg i et virkelig gjensidig forhold til disse. Det er viktig åinkludere de andre kulturer når vi forsøker å nå frem til en polyfonkorrelasjon, slik at de selv innser hvordan fornuft og tro utfyller hverandre,slik at de åpner seg for fornuftens og troens grunnleggende komplementaritet.”

Det finnes fellesverdier på tvers av religionene,kristendommen inkludert, og det er disse verdiene samfunnet bør bygges på.Menneskerettighetene må fastholdes fordi de representerer sanne verdier. Her erdet dermed en stor grad av konsensus mellom ham og Habermas. Begge taler de forviktigheten av at religiøse og sekulære rasjonaliteter trenger å gå sammen i engjensidig dialogprosess i den hensikt å lære av hverandre. Bare slik kanmenneskeheten beskyttes mot det destruktive potensialet som ligger iløsrivelsen av den religiøse troen og vitenskapens fornuftstro. Som katolsktenker vektlegger Ratzinger fornuftens rolle og dens vitenskapelige ogteknologiske konkretiseringer, men denne må alltid balanseres og suppleres medverdier.

I dette ligger det implisitt en avvisning av tanken omverdifrihet i vitenskapelig virksomhet som i tradisjonen etter Weber stodsterkt for noen generasjoner siden, men som ikke lenger anses som gyldig. Tildet har kritikken av verdifrihetstanken fra blant annet Habermas og hansforbundsfeller innen Franfurterskolen og oppgjøret med det positivistiskevitenskapsidealet vært for sterkt. Virkelighetsforståelse er ikke noe utvendig,noe som kommer i tillegg til ”fakta”, men noe som er med fra grunnen av nårkunnskap utvikles. På den annen side avvises også postmodernistisk tankegods,fortsatt implisitt, ved at Ratzinger knytter an til den kristne troen på verdensom skapt av Gud. Som katolsk teolog vektlegger Ratzinger tanken om at verdenble til av fornuft, og at den har sitt fornuftige formål. En annen måte åuttrykke dette på, er at kristendommen er en logosreligion.

Et polyfont verdigrunnlag for en globalisert verden

Ratzingers dialogvilje står i en naturlig forlengelse av Detannet Vatikankonsil. Dette konsilet gav sin tilslutning tilmenneskerettighetene, der Kirkens stilling i samfunnet forankres ireligionsfriheten som en helt sentral menneskerettighet. Konsilet åpnet viderefor dialog og samarbeid med alle ”av god vilje”. Sentralt i hanssamfunnstenkning står derfor tanken om at det er mulig å åpne Kirken for dagenssituasjon uten å kaste vrak på velprøvd overlevert tro og lære. Det var ikke noenytt at Ratzinger tok opp politiske spørsmål til drøftelse. Han har skrevet myeom temaer innen dette feltet tidligere, selv om det stort sett er blittforbigått i stillhet innen den statsvitenskapelige forskningen. Ratzingershovedinteresse har her hele tiden vært forholdet mellom sekularismen ogreligionens stilling i det liberale demokrati, der han til dels har kritiserttendensene til relativisme og den moderne hangen til å være progressiv uten åta hensyn til de menneskelige omkostningene dette medfører. For ham errelativismen et politisk problem som fører til en undergraving avmenneskeverdet og menneskets verdighet.

For Ratzinger kan kristendommen utgjøre en alternativ måte åtenke på og et korrektiv til tendensene til relativisme uten at han ønsker åarbeide for at det innføres en form for teokratisk styreform. Kristendommenslik denne ble overlevert gjennom apostlene Peter og Paulus innebærer, ifølgeham, en sunn tilnærming til staten, der denne ikke blir forsøkt”guddommeliggjort”, men der Kirkens rolle og den verdslige maktens rolle ikkeutsettes for en utilbørlig sammenblanding. På den annen side innebærer hellerikke denne måten å tenke på at staten skal se bort fra åpenbarte moralskesannheter. Staten er ikke bare å regne som et instrument for maktutøvelse, menden bør også ha som sin oppgave å sikre borgernes rettigheter og velferd foralle.

(Utdrag fra Den multikulturelle skolen - hva mener rektorene? Doktoravhandling 2011)

OH.

SV - ikke bare barnehagebarnas venn

2011-07-19T15:31:00.010+02:00

Det merkes at boken om partiet SVs 50-årige historie er skrevet av en litt utålmodig journalist og ikke en faghistoriker, men SV. Fra Kings Bay til kongens bord (2011) gir et svært interessant innblikk i deler av nyere norsk politisk historie. Sosialistisk Venstreparti har nok som en sentral del av sitt selvbilde at det ikke er helt som andre partier, og dette bildet underbygges av Rossavik som beskriver seg som halvt liberaler og halvt sosialist. Han har med sin bakgrunn utvilsomt kredibilitet i forhold til emnet som behandles saklig og åpent.

Ifølge forfatteren skjedde det kanskje viktigste bruddet i SVs historie da partiets sterke mann, Erik Solheim entret den politiske arenaen. Med mulig unntak av Berge Furre (og evt. Finn Gustavsen) er det ingen annen enkeltperson som har preget SV mer enn Solheim. Det var Solheim som langt på vei tok kverken på innflytelsen til "museumsvokterne" og bante veien for makt og regjeringsdeltagelse sammen med den sjarmerende damen med det vinnende vesenet, Kristin Halvorsen.

Samtidig utelates ikke det faktum at SV fortsatt ikke har tatt et oppgjør med sin grumsete historie sterkt preget av revolusjonsromantikk og hang til å være venn med diktaturer og totalitære regimer. SV har ikke bare vært barnehagebarnas og førskolelærernes venn, for å si det sånn. Sentrale tillitsvalgte dyrket sitt vennskap med totalitære diktaturer som DDR og Sovjetunionen. Partiorganet Ny tid publiserte i 1976 en artikkel der det ble nektet for at det skjedde noe folkemord i Kambodsja. En delegasjon med formann Stein Ørnhøi i spissen drog på besøk til Kim Il Sungs Nord-Korea og hadde mye positivt å si om landet. Det samme gjaldt partiveteran Berit Ås (Hva hun mente om hersketeknikkene i Nord-Korea vites ikke). På 1980-tallet var det rift i partiledelsen om å få bli med på "ferieturer" til Ceaușescus Romania. Alt dette er beskrevet i boken.

Etter Berlin-murens nedrivning (en mur som SF stilte seg nøytral til da den ble bygget) ble det adskillig færre diktaturer og totalitære regimer å være venner med, men stortingsrepresentant Hallgeir Langeland insisterte lenge på at Fidel Castro burde få Nobels fredspris, uvisst av hvilken grunn. SV sendte gratulasjonstelegram til Venezuelas Hugo Chavés da han vant presidentvalget. I tillegg kommer støtten til Hamas. Det er ikke lett å forstå hvordan SV kan ta så lett på grunnleggende menneskerettigheter som frihet og menneskeverd, og samtidig ha så stor oppslutning som de har.

Rossavik legger ikke avgjørende vekt på de forholdene jeg henviser til her i sin fremstilling, men han skal ha honnør for å ikke ha unnlatt å ta dem med. Han er derimot kanskje litt i overkant opptatt av å gjengi det interne politiske spillet som har foregått i skiftende tider i partiets ledelse, på bekostning av det mer analytiske, men slik må kanskje en slik type historiebok være.

"Partiet er i dag et sosialdemokratisk parti preget av intellektuell latskap og troen på sin egen godhet.", skriver avhopperen Paul Chaffey i sin omtale av boken som kan leses her: http://www.minervanett.no/2011/05/11/svs-fire-personlighetstrekk/

Frank Rossavik SV. Fra Kings Bay til kongens bord. Spartacus, Oslo 2011

OH.

Gravlunden i Praha - ny roman av Umberto Eco

2011-06-19T23:13:00.045+02:00

Det er naturlig å ha store forventninger til en ny roman fra Umberto Eco. Rosens navn og Foucaults pendel holder usedvanlig høy kvalitet. Dette til tross, Eco innfrir ikke alltid. Baudolino og Øya fra dagen før er ikke like gode som de to førstnevnte bøkene, etter min mening. (Dronning Loanas mystiske flamme har jeg ikke fått lest ennå.)

Nå er Eco ute med sin sjette roman i norsk oversettelse. Jeg kom over originalutgaven i Italia i vinter og skrev en kort omtale her: http://marginalt.blogspot.com/2011/03/ny-kontroversiell-roman-av-umberto-eco.html

Gravlunden i Praha er en kompleks roman i god gammel Eco-stil. Vi møter den ikke særlig pålitelige jeg-fortelleren Simonini som innehar både en rekke dårlige egenskaper, et generelt negativt vesen og ikke minst er bærer av en hel del avskyelige holdninger og oppfatninger. Han er nesten litt slitsom å følge. Eco skriver i et kort etterord at Simonini er den eneste fiktige personen i romanen og at alt det berettes om har skjedd i virkeligheten. Gjennom Simoninis dagboknotater fra 1897 får vi innblikk i et samfunn og en kultur som ved første øyekast kan virke fremmed. Det er snakk om attenhundretallets Paris. Det virker som om Eco ved romanen har satt seg fore å beskrive 1800-tallets mentaliteter og grums, underforstått at dette har noe viktig å lære oss som lever noe over hundre år senere. Noe er forandret men mye er ved det samme i dag, selv om mange kanskje liker å tenke at verden går fremover.

Forfatteren kommenterer boken slik:

“I wrote a novel, exactly. It’s a novel, which rather than an essay, doesn’t come to conclusions, putting together the contradictions. Just as I put on stage the two aspects of the Risorgimento, the anti-garibaldini and the enthusiasts, I did with the birth and development of antisemitism. From Barruel onwards hundreds of books and magazines with antisemitic stereotypes have been published. I’m interested in recounting how through the accumulation of these stereotypes the ‘Protocols’ were constructed. [..] My intention was to give the reader a punch in the stomach."

Eco har tatt skjegget: Foto: Wikimedia Commons

Se intervju med forfatteren her:
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10086583

Se også "Viljen til mening - skisse til fortolkning av Umberto Ecos roman Foucaults pendel", Fra Dante til Umberto Eco. Atten tekster om teologi og litteratur. Olav Hovdelien og Ståle Johannes Kristiansen (red.)(2007) 149-164

OH.

Mørkt som en julaften på Høyenhall

2011-06-13T00:11:00.015+02:00

Min forrige bloggkommentar til Jo Nesbøs kriminalromaner fra 25.10.2009 sluttet slik:

"Når det gjelder Harry Holes fremtidsutsikter, så er nok de heller dystre. Mitt tips er at han faller enda dypere ned i rus og elendighet i neste bok."

Jeg fikk dermed delvis rett. Fremtidsutsiktene til Nesbøs krimhelt ble dystre og det er masse rus og elendighet i den nye boken om Harry Hole. Men hovedpersonen er likevel ikke den som ruser seg mest. Jeg skal ikke begi meg inn på noen analyse av Gjenferd (2011) her, utover å konstatere at den åttende boken om den forfyllede etterforskeren ikke på noen måte er skuffende. Som krimbok/politithriller er dette mesterlig utført og boken er en pageturner av de sjeldne.

Samtidig kan forståelsen man sitter igjen med etter å ha lest boken sammenlignes med forståelsen av å ha sett en vellaget actionfilm eller en ganske spennende thriller på kino. Var det nå strengt tatt noe særlig å hente her?

En dame som ville vært uenig med meg i det siste er Wendy Lesse. Les hennes lett panegyriske omtale av krimbøkene til Nesbø her. http://www.slate.com/id/2293149/

OH.

Disputas Universitetet i Agder 15.4

2011-04-29T22:58:00.006+02:00

15. april 2011 forsvarte jeg doktoravhandlingen: Den multikulturelle skolen - hva mener rektorene? Grunnskolerektorer, skolens verdiforankring og religions- og livssynsundervisningen. ved Universitetet i Agder i Kristiansand (Doktoravhandlinger ved Universitetet i Agder 31 (Klikk på linken for fulltekst)).

Mer om disputasen her: http://www.uia.no/no/portaler/aktuelt/nyhetsarkivet/disputas_verdivalg_for_den_multikulturelle_skolen

OH.

Ny bok om Arne Garborg

2011-04-12T18:12:00.002+02:00

Eskil Skjeldal, Gudleiv Bø og Norunn Askeland (red)

Med lykti i hand - Arne Garborg som diktar og tenkjar

Efrem forlag 2011

”Arne Garborg skreiv det beste diktet, det beste essayet ogden beste romanen på 1800-tallet” uttalte nynorskprofessor Jan Inge Sørbø iforbindelse med utgivelsen av Med lykti i hand. Arne Garborg som diktar ogtenkjar, vel vitende om at det egentligikke er mulig å sette opp en ranking over dette. Påstanden viser likevel at deter med god grunn redaktørene Eskil Skjeldal, Gudleiv Bø og Norunn Askeland nåhar satt sammen en bok om dikteren og tenkeren Garborg i anledning av at det er160 år siden Garborg ble født.

Det er blitt en stor bok i minst én forstand: 350 siderfordelt på femten bidrag av ulike forfattere. Det er gjerne slik at antologierav denne typen risikerer å sprike for mye både tematisk og kvalitetsmessig, mendette er i liten grad tilfelle her, selv om noen av bidragene kanskjeoverdriver forfatterens aktualitet? Det er da heller ikke akkurat noen ulempe åfå med store deler av landslaget av nynorskskribenter når en bok om Garborgskal settes sammen. Med Jan Inge Sørbø, Jon Hellesnes, Arnfinn Haram OP, TorObrestad og Eldrid Lunden blant bidragsyterne stiller redaktørene naturligvissterkt.

Liberalprotestantisk tankegods

Formatet i denne omtalen er for knapt til at jeg kankommentere mange av tekstene i boken. I tillegg til Sørbø, som alltid erinteressant å lese, satte jeg særlig pris på pater Harams og Hellesnes’tekster. Alle disse tre tar på ulike måter tak i det som kan kalles Garborgsteologiske tenkning. Det er kanskje overraskende for noen, men når Garborgplasseres inn i sin historiske kontekst, fremstår han i liten grad somteologisk original. Hans standpunkter rundt århundreskiftet gjenspeiler rådendeteologiske ideer innen protestantisk teologi snarere enn å bryte med disse. Detoriginale hos Garborg her ligger snarere i at han var så tidlig ute med åformidle slike liberalprotestantiske ideer her til lands, ideer som i dagfremstår som tidstypiske og dermed avleggs. Haram uttrykker dette slik i sittbidrag: ”Typisk er det at det dogmatiske blir sett som ei motsetning til detmeir spirituelle.”

Religionssosiologen Linda Woodhead og teologen Paul Heelastegner et sted opp en religionstypologi der det skilles mellomforskjellsreligion og humanitetsreligion. Det kunne vært interessant å sett påutviklingen i Garborgs religiøse tenkning med utgangspunkt i disse kategoriene.

Aktuell

Det er blitt en mangfoldig og innholdsrik bok om den ut framin forforståelse forblåste gamle dikteren Arne Garborg. Bidragsyterne i bokenargumenterer mer eller mindre eksplisitt for at Garborg fortsatt er aktuell, ogikke bare er aktuell, men rent sagt nødvendig å lese i vår tid. Språklig ermange av tekstene en fryd å lese. Boken gir en fin innføring i Garborgsmangslungne diktning og tenkning, men ikke glem å lese forfatteren selv!

Olav Hovdelien

Hans Küng kardinal - et tilbakeslag for betongkatolisismen?

2011-04-01T18:36:00.003+02:00

Denne oppsiktsvekkende nyheten er hentet fra et oppslag på katolsk.no. Les også om hvordan katolsk.no nå kan spesialdesignes.

OH.

Ny kontroversiell roman av Umberto Eco

2011-03-27T22:44:00.002+02:00

Umberto Eco er ute med sin sjette roman. Rosens navn og Foucaults pendel var av en så høy kvalitet at det er uunngåelig å ikke ha store forventninger. Så vidt jeg vet er Il Cimitero di Praga foreløpig bare kommet ut på italiensk men den norske utgaven kommer nok i løpet av året. I den nye romanen som på norsk vil få en tittel i retning av Gravstedet i Praha (et jødisk gravsted kan vel ikke kalles en kirkegård?), vender Eco tilbake til konspirasjonsteoriene som var med på å gjøre Foucaults pendel spektakulær!

I Italia har Il Cimitero di Praga allerede rukket å bli en kontroversiell roman. Mr Monkey (sic!) skriver følgende i en kommentar:

Eco, who made his literary debut 30 years ago with In the Name of the Rose, takes on freemasonry, conspiracy theories, forgery and the unification of Italy amongst other things in this latest novel, but at its core is anti-semitism and perhaps the most famous – and certainly the most pernicious – forgery in the world: The Protocols of the Elders of Zion. The main character of Eco’s novel, the fictitious* Simone Simonini, whom he describes as ‘the most hateful man in the world’, is a master forger in the employ of various secret services. Fuelled by anti-semitism, he concocts the ultimate conspiracy theory, where a mythic meeting of the elders of Zion takes place in the Jewish cemetery in Prague, detailing their nefarious plan to rule the world.

Les mer her: Umberto Eco’s Cemetery of Prague creates controversy

Eco kommenterer saken slik:

“I wrote a novel, exactly. It’s a novel, which rather than an essay, doesn’t come to conclusions, putting together the contradictions. Just as I put on stage the two aspects of the Risorgimento, the anti-garibaldini and the enthusiasts, I did with the birth and development of antisemitism. From Barruel onwards hundreds of books and magazines with antisemitic stereotypes have been published. I’m interested in recounting how through the accumulation of these stereotypes the ‘Protocols’ were constructed. [..] My intention was to give the reader a punch in the stomach.

[...]

Where, according to the Rabbi it becomes dangerous, I think it should be clear in the narrative how every stereotype used first against the jesuits, then against Napoleon III, then against the Masons, could then be used against the Jews. It’s always the same framework, only the target changes.”

Det er bare å begynne å glede seg til den norske utgaven!

OH.

Historisk drama fra mellomkrigstidens England

2011-03-26T21:25:00.008+01:00

Det er en kunst å se de gode filmene på kino og unngå de dårlige. Kongens tale (The King's Speech) hører definitivt med til de gode og filmen ble da også overøst med oscarstatuetter. Den enkle testen for godt skuespill er naturligvis om det er troverdig. Dette kriteriet er mer enn tilfredsstilt i Kongens tale. Filmen presenteres slik på det offisielle nettstedet:

"After the death of his father King George V (Michael Gambon) and the scandalous abdication of King Edward VIII (Guy Pearce), Bertie (Colin Firth) who has suffered from a debilitating speech impediment all his life, is suddenly crowned King George VI of England. With his country on the brink of war and in desperate need of a leader, his wife, Elizabeth (Helena Bonham Carter), the future Queen Mother, arranges for her husband to see an eccentric speech therapist, Lionel Logue (Geoffrey Rush). After a rough start, the two delve into an unorthodox course of treatment and eventually form an unbreakable bond. With the support of Logue, his family, his government and Winston Churchill (Timothy Spall), the King will overcome his stammer and deliver a radio-address that inspires his people and unites them in battle."

Etter min mening er det særlig to ting som er interessant ved filmen. For det første gir den et innblikk i en tid og en sosial kontekst som virker fremmed til tross for at handlingen bare er lagt 70-80 år tilbake i tid, til mellomkrigstidens England. Dette er ikke stedet for utførlige kulturanalyser, men det er grunn til å tenke gjennom hva slags rolle monarkiet har i dag. I krisetider kan monarkiet vise seg å være langt viktigere enn mange tenker over til daglig, selv om kongen ikke har noen formell makt. Dette var også en erfaring som ble gjort også i Norge under krigen. For det andre viser filmen hvordan Kong Georg VI tar ansvar og i motsetning til sin svake eldre bror viser seg å være i stand til å vise lederskap og moralsk mot under Den annen verdenskrig. Filmen gir dermed et positivt bilde av tradisjonelle verdier som pliktfølelse og ære på bekostning av moderne selvrealisering og individualisme. Det var overraskende, selv om det er for tidlig å snakke om en ny trend.

OH.

Glimrende introduksjonsbok om kristendommen

2011-03-13T14:57:00.014+01:00

Det skal godt gjøres å skrive en bedre introduksjonsbok til kristendommen enn Linda Woodheads Christianity. A Very Short Introduction (Oxford University Press 2004). På knappe 150 sider introduseres leseren for et vell av spennende perspektiver på kristendommen sett med religionssosiologiske briller. Blant annet blir vi introdusert for flere typologier, som i all sin enkelhet setter mye på plass.

Dette gjelder for eksempel hennes tredeling mellom "kirkekristendom", "bibelsk kristendom" og "mystisk kristendom". Dette er en typologi som fanger opp de viktigste skillelinjene og tilbyr et utmerket sted å starte for den som skal forstå kristendommen i alt sitt mangfold. Med bibelsk kristendom menes ikke da kristendommen slik denne var utformet på nytestamentlig tid, men den relativt nye og moderne kristendomsformen som er representert ved ulike evangelikale bevegelser og deres sterke bibelfokus.

Ellers er det også interessant å lese om de to modernitetene som tegnes opp. Den første moderniteten tidfestes fra opplysningstiden og fremover, ikke så overraskende kanskje, men i tillegg regner Woodhead med en ny modernitet fra 1960-tallet. Denne andre moderniteten er fremfor alt preget av individualisme og har gitt nye og til dels store utfordringer for flere kristendomsformer. Woodhead skriver: "Christianity does best where it is able to combine its longlasting support for higher power with the offer of sacred power flowing in and through one's own life and experience."

Les mer om boken her: http://www.amazon.com/Christianity-Very-Short-Introduction-Introductions/dp/0192803220

Morgenbladet skriver om Det annet Vatikankonsil

2011-02-14T00:33:00.009+01:00

Ukens utgave av Morgenbladet (11.-17. februar 2011)inneholder en lang artikkel om Den katolske kirke, med tittelen "Paven oghvermann", skrevet av Tor Øystein Vaaland i forbindelse med at det eromtrent 50 år siden åpningen av Det annet Vatikankonsil. For mange, bådekatolikker og andre, er dette et svært interessant og viktig tema. Det erderfor all grunn til å markere et slikt jubileum, gjerne også med en i rettforstand kritisk artikkelserie i en kulturavis som Morgenbladet. Saklig kritikkblir det ikke lett for mye av. Konsilet, som ble annonsert av paveJohannes XXIII 25. januar 1959 og varte til 8. desember 1965, var utvilsomt denmest betydningsfulle begivenheten i Den katolske kirke i det tyvende århundret.*

Dessverre er artikkelen i Morgenbladet til dels preget av etsvært tendensiøst utvalg av informanter. Blant annet er professor dr.theol. OlaTjørhom, som de siste årene har vært tilknyttet Universitetet i Agder, hentetinn som en slags ekspertkommentator. Tjørhoms favorittuttrykk"betongkatolisisme" refereres ukritisk uten at begrepetinnholdsbestemmes nærmere. Begrepet "betongkatolisisme" er daogså ubrukelig som analytisk begrep. Den slags uttrykk kan naturligvis fungereunderholdende, som når Tjørhom skriver om "betongkatolskegjengangere" og "betongkatolske bygdetullinger", men dessverrevirker en slik språkbruk lammende på den kritiske og sannhetssøkendedialogen.**

Diskusjonen om hvordan resultatet fra Det annetVatikankonsil skal forstås pågår naturligvis fortsatt. Femti år er ikke lenge iDen katolske kirkes historie. Enkelt sagt kan denne diskusjonen knyttes tilbegrepene brudd og kontinuitet. På den ene siden står de som vektleggerkonsilets oppbrudd fra tidligere tiders katolisisme, mens på den annen side stårde som vektlegger kontinuiteten i forhold til Kirkens tradisjon. De allerfleste katolske teologer står et sted mellom disse ytterpunktene. Og deter særlig her artikkelforfatteren i Morgenbladet svikter. På en svært tendensiøsmåte fremstilles alt som smaker av brudd med førkonsiliær lære og praksis sompositivt, mens de som fremhever det positive ved kontinuitet også til tidligeretiders katolske teologi (og liturgi) og fremhever tradisjonen som noe positivt,fremstilles bent frem som en farlig reaksjonær gruppe. En slik vektlegging blirfor unyansert og tendensiøs uansett hva man måtte mene om saken.

Inntrykket mitt er at det er få katolikker i dag somrendyrker en slik normativ vektlegging av konsilet som fullstendig brudd medfortiden, dette til tross for at det nok ikke er særlig vanskelig å gjøre somMorgenbladet og finne frem til noen tilårskomne 68-ere som roper høyt om hvordanidealene fra "deres eget konsil" og "konsilets ånd" erblitt sviktet. De fleste katolikker vil i dag, og heldigvis vil jeg si,verdsette den positive utviklingen som skjedde i og med Det annetVatikankonsil, uten å ty til ytterligheter og billige slagord. Det vil ikke værevanskelig å finne frem til dokumentasjon av at også pave Benedikt XVI selvbefinner seg på en slik via media.

* Se også "Mangel på dialog med den moderne verden? Debatten om konsilets "ånd"

** Betegnelsen "betongkatolisisme"fungerer vel helst som en slags samlebetegnelse for alt det Tjørhom ikke likerved kirken han tilhører.

OH.

En bevissthet om hva som mangler

2011-02-09T19:53:00.002+01:00

I sine skrifter om religion og sekularisering har den tyske filosofen Jürgen Habermas de siste årene utfordret dagens mennesker til å klargjøre sitt forhold til såkalt religiøse virkelighetsforståelser og tatt til orde for en fornyet og konstruktiv dialog mellom representanter for ulike posisjoner. Habermas hevder at for å delta i denne dialogen er det to betingelser som må være oppfylt: Representanter for såkalte religiøse virkelighetsforståelser må akseptere en form for universalistisk egalitarianisme i lov og moral, og omvendt, må sekularister ikke sette seg opp som dommere over trossannheter. Dette argumentet ble utviklet delvis som en reaksjon på oppfatningen av forholdet mellom tro og fornuft som ble formulert av pave Benedikt XVI og hans Regensburg-tale i 2006.

I 2007 deltok Habermas i en debatt under overskriften "En bevissthet om hva som mangler”, med fremtredende filosofer fra München som alle har tilknytning til jesuitterordenen. Foredragene ble samlet i boken som på engelsk har fått tittelen “An Awareness of What is Missing. Faith and Reason in a Post-Secular Age”.

Bokens format er gode nyheter for alle som har begrenset med tid til å lese. Boken er til sammen på bare 87 sider, men gir en god innføring i et etter min mening helt sentralt tema; nemlig hvordan representanter for ulike virkelighetsforståelser skal forholde seg til hverandre i dagens multikulturelle samfunn.

OH.

Nettverk for katolsk teologi - Seminar ved MF 21.3

2011-01-16T22:36:00.018+01:00

Nettverk for katolsk teologi inviterer medlemmer og andre interesserte til seminar om katolsk bibeltolkning, bibelteologi og eksegese. Hovedforedragsholdere er professor Charles Morerod, OP fra Angelicum i Roma og Dr. Øystein Lund fra Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo.

Sted: Menighetsfakultetet, Gydas vei 4. Kl. 09.00 (felles Laudes)

F. Morerod, OP er teolog og filosof, og har de senere

årene skrevet om en rekke emner innenfor

ekklesiologi og økumenisk teologi,

thomistisk filosofi og trinitetsteologi.

Siden 2009 har han vært generalsekretær for

Den internasjonale teologkommisjonen som ble

opprettet av pave Paul VI i 1969.

Dr. Øystein Lund er studiedekan ved Menighetsfakultetet.

Han doktorerte i 2004 på en avhandling om

veimetaforikk i profeten Jesaja.

Han er også studiedekan for St. Eystein presteseminar.

Som vanlig blir det felles lunsj og flere gode pauser med tid til samtale. Etter seminarets slutt (ca kl 15) fortsetter vi med årsmøte for Nettverket hvor vi håper at flest mulig av våre medlemmer vil delta.

Se interessant presentasjon på Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=xyLXb0ZWaSE

Noen av Morerods bøker finnes påhttp://www.amazon.co.uk/s/ref=nb_sb_noss?url=search-alias%3Dstripbooks&field-keywords=charles+morerod#

Påmelding innen 11. mars til Ståle J Kristiansen (staalejck@hotmail.com) eller Olav Hovdelien (hovdelien@yahoo.no)

André Brink og boerideologien

2010-10-27T18:02:00.008+02:00

Nå i etterkant av verdensmesterskapet i fotball i Sør-Afrika er det tid for å stifte et nærmere bekjentskap også med landets kulturliv. En utmerket sted å gjøre dette er boken André Brink och boerideologien av Henning E. Sandström. Boken er en bredt anlagt studie av forfatterskapet til den sørafrikanske opposisjonelle forfatteren André Brink (1935-). I tillegg til å være skjønnlitterær forfatter, med en omfattende produksjon bak seg, har Brink arbeidet som professor ved University of Cape Town.

Sandström fokuserer på forholdet mellom etikk og litteratur med utgangspunkt i Brinks forfatterskap, med særlig vekt på seks av hans romaner og to essaysamlinger. Tematikken fremstår som svært interessant med tanke på Brinks rolle som en opposisjonell stemme i Sør-Afrika helt siden 1960-tallet. Studien aktualiserer også litteraturens rolle som samfunnskritikk, nettopp ved å fokusere på Brinks forhold til boerideologien analyserer både innholdet i kritikken, og dennes betydning gjennom nærmere et halvt århundre av Sør-Afrikas historie.

Det går naturligvis godt an lese Brinks romaner uten å gå veien om Sandströms bok. Samtidig vil det utvilsomt være mer å få ut av Brinks forfatterskap hvis dette kombineres med denne utgivelsen, kanskje særlig for den som er interessert i koblingen mellom teologi og litteratur. Sandström er i sin studie både opptatt av å innplassere Brinks forfatterskap i forhold til dets historiske og sosiale kontekst, men trekker også linjer til ulike former for kalvinistisk kristendomsforståelse, som igjen settes i sammenheng med boerideologien. Her viser han hvordan Brink fremstiller teologien, i Kalvinistisk fundamentalistisk reformert tapning, som sentral i konstruksjonen av boerideologien, og hvordan dette har vært med på å gi en legitimering (i sosiologisk forstand) av apartheidpolitikken. På denne måten gir André Brink och boerideologien oss innblikk i viktige sider ved Sør-Afrikas historie, og hvordan kristendom er blitt brukt ideologisk, samtidig som vi ser hvordan Brink aktivt bruker en skjønnlitterær form til å påvirke og forandre Sør-Afrika.

Meg bekjent finnes det ingen lignende studier på nordiske språk, og knapt nok noen på engelsk. Boken fremstår som gjennomarbeidet, klartenkt og original og fortjener å få mange lesere selv om den altså er på svensk.

HENNING E. SANDSTRÖM ANDRÉ BRINK OCH BOERIDEOLOGIEN. NYA DOXA 2009

(Tidligere publisert i St. Olav. Katolsk kirkeblad)

Bildet er fra http://commons.wikimedia.org/wiki/Main_Page

Olav Hovdelien

Randbemerkning til prinsesse Märtha Louises nyåndelighet

2010-09-13T19:47:00.020+02:00

Prinsessen er igjen førstesidestoff i forbindelse med sitt religiøse engasjement. Denne gangen hevder hun ifølge VG og Dagsrevyen at hun kan snakke med avdøde personer like enkelt som hun kan kontakte engler. I VG refereres de statsansatte kirkelederne Laila Riksaasen Dahl og Erling Pettersens advarseler mot å kontakte døde. Riksaasen Dahl mener dette innebærer "å søke inn i en verden vi ikke har noe med", mens Pettersen hevder at "Å kontakte de døde kan føre til en veldig usunn form for religiøsitet". Til Dagsrevyen uttaler teologiprofessor Trygve Wyller at dette er "dårlig religion". Misjonsselskapets Kjetil Aano på sin side har fått kalde føtter (i billedlig forstand) etter at prinsessen i denne uken skal holde kurs i et NMS-senter utenfor Stavanger.

Det kan ha med de tabloide mediene å gjøre, men det er likevel interessant at hverken Riksaasen Dahl, Pettersen eller Wyller synes å bry seg med å argumentere for sine syn. De slår fast at dette er i strid med den kristne lære (Riksaasen Dahl), at det ikke har noen plass i den kristne tro (Pettersen) og at det er "dårlig religion" (Wyller), men hvorfor det er slik får vi ikke høre noe om. Hvis Märthas religion er en dårlig og usunn religion, hva er så kriteriene for denne nedvurderingen?

Det hadde altså vært interessant å høre en begrunnelse for avvisningen av den formen for nyåndelighet som Märtha står for. Den norske kirke er en luthersk statskirke som i utgangspunktet bygger på Bibelen og en avgrenset samling bekjennelsesskrifter. Er Märthas tanker i strid med statskirkens bekjennelse? Hvis det er slik, hvilket bibelsyn og hvilke tolkningsprinsipper ligger det så til grunn for denne avvisningen? Det synes ellers i aktuelle etiske debatter at det blir foretatt kreative nylesninger av både bibel og bekjennelse, hvorfor blir det så galt når Märtha tenker nytt?

De engelske religionsforskerne Linda Woodhead og Paul Heelas skriver følgende i boken The Spiritual Revolution (2004): "We predict that in 40 or so years time the congregational domain and holistic milieu of Britain will become much the same size."

Nyåndeligheten er på fremmarsj også i Norge, "dårlig" og "usunn" religion eller ikke.

OH.

http://www.vl.no/kristenliv/article94776.zrm

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/martha/artikkel.php?artid=10018296

Tre bøker om Den evige stad

2010-06-26T16:20:00.010+02:00

Roma er en by mange har et lidenskapelig forhold til. Dette gjenspeiles også i mengden av bokutgivelser om byen. Hvert år kommer det nye bøker om Den evige stad. Nylig har journalist og skribent Jan E. Hansen, arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen og arkitekt Arne Gunnarsjaa utgitt bøker om byen. Thiis-Evensen har fått med seg fotograf Morten Krogvold på laget, og sammen har de laget den meget tiltalende romaboken Roma – syv vandringer. Som tittelen tilsier inneholder boken forslag til et knippe vandringer, én for hver dag i en uke, som forfatteren skriver i innledningen. Hver vandring konsentrerer seg om syv monumenter og skal kunne gjennomføres på rundt tre og en halv time. Hvor mange som med boken i hånd vil gå inn for å gjennomføre alle vandringene i løpet av et ukesopphold i Roma er vanskelig å si, men de som gjennomfører et slikt nokså krevende løp vil få et svært innholdsrikt opphold, ingen tvil om det.

Det kommer ikke som noen overraskelse at arkitekturprofessoren konsentrerer seg om det Dag Østerberg ville omtalt som byens materielle struktur og dens historiske betydning. ”Hensikten er å vise at arkitektur og kunst også er et språk. I Romas sentrum er dette språket usigelig vakkert med sine slynggater, forkalkede ruiener og mektige barokkfasader”, påpeker Thiis-Evensen. Og boken nærmest bugner over av kunnskap. Her er det mye å hente for selv den mest lidenskapelige romaentusiast.

Siden alle de syv vandringene foretas i et relativt lite område i Romas historiske sentrum, vil boken kunne være en god følgesvenn i mange år fremover. Heldigvis finnes den i to utgaver: En kaffebordsutgave der Krogvolds uttrykksfulle sort-hvitt-fotografier virkelig kommer til sin rett, og en reiseutgave som kan tas med i håndbagasjen på flyet. Sett bort fra formatet, er de to utgavene så å si identiske. Personlig foretrekker jeg nok håndbagasjeutgaven, men begge har hver sine kvaliteter.

Det må også fremheves at det ikke akkurat er en dårlig idé å alliere seg med en fotograf av Morten Krogvolds kaliber når en romabok skal settes sammen. Gjennom hans motivvalg og kameravinkler vil selv en erfaren romafarer se byen og dens ”stofflighet” med et nytt blikk.

Hansen, som i likhet med Thiis-Evensen, også ofte er å se på ”kontoret” – Tempio bar, ved Piazza della Rotunda, har valgt en litt annen innfallsvinkel til sin romabok. Hans bok har tittelen Roma – 42 steder som skapte historie. ”Hvilke steder er de viktigste i Roma? Hva bør du se når du besøker byen? Og hvile historier forteller stedene?”, spør Hansen, før han leder oss gjennom 42 ulike høydepunkter i byen. Og her er det stoff nok til mange opphold i Den evige stad, der Hansens bok vil kunne fungere ypperlig som en guidebok for den som ønsker en langt mer kunnskapsrik innføring i sentrale stoppesteder i byen enn det tradisjonelle reiseguidebøker kan tilby.

Jeg setter særlig pris på at Piazza di S. Eustachio ble tatt med blant de to og førti stedene. Her gir Hansen oss intet mindre enn en kortfattet samfunns- og kulturanalyse på de seks sidene som er avsatt til den i utgangspunktet kanskje ikke det mest betydningsfulle stedet i Roma, hvis man ikke er kaffeentusiast da naturligvis. For kaffeentusiaster er særlig den ene kaffebaren ved plassen som et valfartssted å regne, muligens sammen med Tazza d’Oro som ligger like ved Pantheon.

Siste bok ut i denne omgang er Arne Gunnarsjaas Roma i små porsjoner. Arkitektur, plasser, historie, kultur, mat og vin. De foreliggende guidebøker fanger oftest over for mye, skriver Gunnarsjaa i innledningen til sin romabok. Han ønsker å gi leseren ”Roma i små porsjoner”. Første halvdel av boken består av forslag til et knippe turer hovedsakelig i byens historiske sentrum, men også noen avstikkere ut av sentrum er tatt med. Annen halvdel består i en fin kortfattet innføring i Romas historie. I motsetning til de to andre romabøkene jeg har omtalt her, nærmer Roma i små porsjoner seg genremessig den mer tradisjonelle reiseguideboken. Dette har selvsagt også sine sterke sider. Her får leseren råd om alt fra irriterende romerske insekter, tips til anvendelige italienske uttrykk og følgende formaning i forbindelse med veskenapping: ”Hold i vesken og bær den inn mot husveggen”. Det kan ha med målgruppe å gjøre, men slik jeg kjenner Roma, er ikke byen farligere å bevege seg i enn tigerstaden.

Hvis jeg skulle velge én av disse tre bøkene av hensynet til den begrensede plassen i håndbagasjen, ville jeg nok ha valgt ”reiseutgaven” av Thiis-Evensens bok, men når det er sagt, har også Hansens og Gunnarsjaas bøker utvilsomt kvaliteter både for den som skal på sin første tur til den evige stad, og den som reiser dit flere ganger i året. Byen kan naturligvis oppdages også på egen hånd, uten en bok under armen, men det blir ikke det samme.

Thomas Thiis-Evensen Roma – syv vandringer. Fotografier ved Morten Krogvold. Cappelen Damm 2009 (kaffebordsutgaven) og 2010 (håndbagasjeutgaven)

Jan E. Hansen Roma – 42 steder som skapte historie. Fotografier ved Sigurd Fandango. Press 2009

Arne Gunnarsjaa Roma i små porsjoner. Arkitektur, plasser, historie, kultur, mat og vin. Abstrakt forlag 2009

(Publisert i St. Olav. Katolsk kirkeblad 3 (2010))

Olav Hovdelien

Bokanmeldelse av Benedikt XVI - Troens og tankens forsvarer

2010-06-25T10:34:00.015+02:00

Boken Benedikt XVI - Troens og tankens forsvarer. Perspektiver på Joseph Ratzingers teologi er blitt anmeldt av redaktør Heidi Øyma i siste utgave av St. Olav.

Hun skriver blant annet:

"Benedikts forfatterskap spenner svært vidt, og i utgangspunktet var jeg bekymret for at utgivelsen ville bli for sprikende og fragmentarisk; min skepsis viste seg imidlertid å være ubegrunnet. Selv om boken er av et svært overkommelig format, gir den samlet sett et overraskende rikholdig bilde av Ratzinger/Benedikts teologi. Kapitlene er dessuten høyst velskrevne, noe som også gjelder de tekstene som er oversatt."

"Får den de leserne den fortjener, bør førsteopplaget fort bli utsolgt, og så kan man tenke på å lage en utvidet annenutgave - med liturgikapittel!"

Anmeldelsen kan leses i sin helhet her: "Benedikt, formidleren"

Mer om boken her: Benedikt XVI - Troens og tankens forsvarer. Efrem forlag 2010

OH.

Ny norsk bok om pave Benedikt XVI: Troens og tankens forsvarer

2010-02-22T23:08:00.012+01:00

Da Joseph Kardinal Ratzinger ble valgt til Den katolske kirkes overhode i 2005, hadde han vært pave Johannes Paul IIs nære medarbeider gjennom mange år. I tydelig kontinuitet til sin populære polske forgjenger innledet Benedikt XVI sitt pontifikat.

Ratzinger var sentral i det forrige århundrets fornyelse av katolsk tenkning, ikke minst som peritus – teologisk spesialist – ved Det annet Vatikankonsil. Mange har blitt skuffet over den progressive Ratzinger etter at han kom i kirkelig posisjon. Hans hensikt har vært å ajourføre troen for verden nettopp ved å fremstille hele dens fylde, gjennom en kreativ anknytning til kirkefedrenes og middelalderteologenes kristosentriske skrifttolkning og liturgiske teologi – stadig sammenholdt med en åpenhet for nyere filosofi. Dette knytter seg til hans blikk for den naturlige og gudgitte sammenhengen mellom tro og fornuft.

På en klar og lettfattelig måte formidler boken sentrale perspektiver på Joseph Ratzingers omfattende teologiske verk. De ulike bidragene er skrevet av fagpersoner som har arbeidet inngående med tematikken.

Bidragsytere: Fr. Aidan Nichols OP, Gösta Hallonsten, Maria J. Sammut, Dom Elias Carr Can.Reg, Ståle J. Kristiansen og Olav Hovdelien.

Bokens redaktører:

Olav Hovdelien er førstelektor ved Høgskolen i Oslo. Han har tidligere redigert Fra Dante til Umberto Eco. 18 tekster om teologi og litteratur (2007), sammen med Ståle Johannes Kristiansen.

Ståle Johannes Kristiansen er Ph.D-kandidat ved Universitetet i Bergen. Han har tidligere vært medredaktør for Moderne teologi. Tradisjon og nytenkning hos det 20. århundrets teologer (2008).

ISBN 9788292922170 • Innbundet, kr 278

Boken kan bestilles her: http://www.efremforlag.no/sider/produkt.asp?id=25

OH.

http://www.dagbladet.no/2010/01/23/nyheter/utenriks/paven/internett/10064394/

Vendt mot lyset (bokomtale)

2010-02-21T00:13:00.011+01:00

Blir romanene til Johan Falkberget (1879-1967) fortsatt lest? Hvem er det som leser ham i dag? Slike spørsmål er det naturligvis vanskelig å svare på. Et raskt søk etter bokutgivelser om dikteren, viser at det har kommet ut en god bunke bøker både om hans liv og diktning bare i løpet av de siste årene. Hans romaner utkom på nytt så sent som i 2007. Dette tyder på at Falkberget leses av langt flere enn gymnasiaster som mer eller mindre frivillig leser Den fjerde nattevakt, motivert av samvittighetsfulle norsklektorer.

Nylig kom det ut en spennende hybrid av en bok på Luther forlag som nok vil kunne bidra til at enda flere henter frem igjen arbeiderdikteren og stortingsmannens romaner. Tittelen er Vendt mot lyset. Johan Falkberget i liv og diktning, og boken er redigert av Ragnar Evenstad. Når jeg skriver at dette er en hybrid av en bok, er ikke dette ment som en negativ karakteristikk. Det er en stadfestelse av det store mangfoldet som er representert i boken, både i form av bidragsytere og tematikk. På listen over bidragsytere finnes overraskende nok også skuespillerinnen Liv Ullmann, som intervjues om sin rolle som An-Magritt. En del av boken er viet filmatiseringer og teateroppsetninger basert på Falkbergets diktning. Ellers handler også flere av artiklene om dikterens kristne og sosiale engasjement, som utgjør en helt sentral forståelsesramme for Falkbergets diktergjerning.

Boken er rikt illustrert både med bilder og tegninger av Falkberget og motiver fra Røros, og av sentrale scener og karakterer fra romanene hans. Selv om boken spriker litt i flere retninger, vil Vendt mot lyset forhåpentligvis fungere nettopp som ”en døråpner til Falkbergets dikterlandskap”, som redaktøren skriver i forordet. Forfatterskapet hans fortjener avgjort det.

Ragnar Evenstad (red.) Vendt mot lyset. Johan Falkberget i liv og diktning. Luther forlag 2009, 180 sider heftet

(Tidligere publisert i St. Olav - Katolsk kirkeblad 1 (2010))

Olav Hovdelien

Forstyrrende gudsbilder

2010-01-05T16:38:00.006+01:00

Det sies gjerne om et essay at det er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Et essay er et forsøk (essai), der essayisten drar leseren inn i noe som hverken forfatteren eller leseren har helt kontroll på. Genren fikk sitt navn fra Les Essais, en bok som den franske forfatteren Michel de Montaigne ga ut i 1580. Nå har Eskil Skjeldal forsøkt seg, og det stort sett med hell. For noen måneder siden gav han ut essaysamlingen Den svake Gud, hvor han med utgangspunkter i ulike forfattere og tenkere, tenker høyt om hvordan Gud er. Og det er til dels forstyrrende gudsbilder Skjeldal gir oss, forstyrrende i betydningen utfordrende for vante gudsforestillinger.

Bokens åpningstekst, der forfatteren tar for seg Dag Solstads roman Professor Andersens natt, er bokens beste, og verdt prisen alene. Her åpner Skjeldal opp for nye sider ved Solstads utilpassede romanfigur som (tror han?) blir vitne til et mord. Forfatteren gir her et innblikk i hva det er som driver professor Andersen når han ikke gjør noe. Det er ikke nødvendig å være enig i Skjeldals solstadlesning for å sette pris på dette essayet. Kanskje foretar Skjeldal en overtolkning her, kanskje ikke. Det får leseren selv vurdere.

Etter min mening er det i de litteraturfortolkende tekstene Skjeldal lykkes best. Hans lesninger av Knausgård og Ibsen er, i likhet med essayet om Professor Andersens natt, også vel verdt å lese, enten man er kjent med disse verkene fra før, eller ikke.

Essayene om den nyateistiske gudskritikken og teologien etter Holocaust er også i og for seg velskrevne gode tekster som tar opp viktig tematikk, men jeg hadde gjerne sett at Skjeldal hadde holdt seg til gudsbilder innen litteraturen, og slik gitt boken et mer helhetlig preg. Boken kan kritiseres for å være litt sprikende, i den forstand at forfatteren kanskje tar opp litt for mange ting på en gang, til tross for at grunntematikken er forstyrrende gudsbilder, men den er uansett vel verdt å lese.

Eskil Skjeldal, Den svake Gud. Essay. Efrem Forlag 2009, heftet 160 sider

Olav Hovdelien

Tre florentinarar (bokomtale)

2010-01-04T20:47:00.010+01:00

Tre florentinarar. Essay og artiklar om religion, kultur og samfunn er tittelen på en bok som nylig ble utgitt på bergensbaserte Efrem forlag. Forfatteren av boken er den for mange av St. Olavs lesere ikke ukjente dominikanerpateren Arnfinn Haram, og inneholder en samling av det han har skrevet i perioden 2003-2009. Haram er en fargerik prest, forfatter, foredragsholder, samfunnsdebattant og polemiker, og det bærer boken preg av. I den første delen møter vi essayisten Haram, i ti svært velskrevne essays. Her hever forfatteren seg over den dagsaktuelle samfunnsdebatten, og fører leserne inn i den europeiske kulturarven, representert blant annet ved Georges Bernanos, Nicolaj Berdjajev, og florentinerne Girolamo Savonarola, Michelangelo Buonarroti og Donatello, for å nevne noen. Essayet om Bernanos er mesterlig. Dette et litteratur av høy klasse, og røper en sterk innlevelse i Bernanos’ romanfigur, den ensomme franske landsbyprestens livsverden: ”I utkanten av ein landsby beitar eit esel eller to saman med nokre andre dyr. Eselet blir var meg og reiser dei lange, mjuke øyro; augo våre finn kvarandre, djup mot djup. Eselet ber noko inn i seg, slik mennesket gjer det. Eit indre landskap av sorg og medkjensle, av uro og døyvd angst.”

Ikke mange andre nynorske stilister skriver bedre enn Fr. Haram på sitt beste. Essaydelen i boken, som rundt regnet utgjør den første halvdelen, er kanskje bokens sterkeste, på den måten at disse tekstene vil kunne hentes frem igjen om ti, tyve eller kanskje femti år, uten at de har gått ut på dato.

Et annet essay som nesten er verdt prisen av boken alene, er teksten ”Mellom privatreligion og teokrati”, som Haram fikk en pris for i en essaykonkurranse om religion i det offentlige rom, som ble avholdt i regi av tidsskriftet Kirke og kultur for noen år siden. ”Det er ei ærleg sak å vere heidning. Og å vere truande”, avsluttes dette essayet med. Disse setningene fanger kanskje opp noe av dominikanerpaterens prosjekt.

I den andre halvdelen av Tre florentinarar møter vi en annen Haram, her er det den fortsatt velformulerte, men ofte bitende, ja noen ganger beske ironikeren som får komme til orde. ”På tide at Dagbladets undersøkjande journalistikk fær slike skumle konspirasjonar opp i dagen. Dette skulle vi ha visst før”, skriver pateren som kommentar til en reportasje om katolske norske konvertitter, som stod i den krympende dagsavisen Dagbladet.

Litt lenger ned i den samme teksten kommer den motkulturelle tiggermunken til orde: ”Skrekkslagne vaknar dei norske mainstream-elitane opp og anar at ikkje alle kjem til å dele den kulturradikale konsensusen.” Haram vet å bite fra seg om det trengs, og gis spalteplass til dette i Klassekampen, Dag og tid og Morgenbladet. De virker som om de har funnet sammen avisene som har sitt selvbilde knyttet til det å være alternative og kulturradikale og denne dominikaneren. Her står Fr. Haram i den stolte tradisjonen etter dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn, skriver en tydelig imponert Jon Michelet i forordet til boken. Michelets bok Brev fra de troende fra 2008 står delvis i et dialogforhold til Haram og hans innhogg i Klassekampen.

Det er mye å hente i boken Tre florentinarar, selv om det noen ganger går over stokk og stein, som det heter, som i teksten ”KRL – Vive la France”. Men vi vil gjerne ha mer! Oppfordringen gjelder både lengre essays og polemiske aviskronikker.

Det ryktes at det også er en diktsamling på gang, også den på Efrem forlag, med en samling av dikt skrevet av Fr. Haram. Det er all grunn til å se frem til denne boken også.

Arnfinn Haram Tre florentinarar. Essay og artiklar om religion, kultur og samfunn. 2003-2009. Efrem forlag 2009, innbundet 303 sider

(Bokomtalen stod i St. Olav. Tidsskrift for religion og samfunn 5/6 (2009) 61-62)

Olav Hovdelien

Den tridentinske messens tilbakekomst

2009-11-12T00:22:00.010+01:00

For en måned siden var jeg til stede ved et dagsseminar i Roma med overskriften Liturgy after the Motu Proprio. Timingen for seminaret var god. Tre dager senere ble den første tridentinske messen feiret i Peterskirken på 40 år.

Bakgrunnen for dette var pave Benedikt XVIs motu proprio Summorum Pontificium fra 7. juli 2007, som åpnet opp for at "den gamle messen" igjen kan feires regelmessig.

Summorum Pontificium har vært et omstridt dokument helt siden det ble fremlagt. Her er noen sitater i den forbindelse:

“…It seems to us that these are not the real reasons. The real reasons are hidden, by its paternal tone, by its sole focus on the liturgy… What really worries us is the ideological agenda lurking behind the mask of ‘religion’: ecclesiastical and theological fundamentalism, even authoritarianism. All these things are hidden behind the ‘mystical sweetness’ of Latin, and the beautiful ceremonies.”

- A French bishop, writing anonymously about “Summorum Pontificum” in Le Figaro newspaper, 16 July, 2007.

“I am convinced that the crisis that the Church is living through today is caused by the disintegration of the liturgy… We need a new liturgical movement, which brings forth the true meaning of Vatican Council II.”

- Cardinal Joseph Ratzinger

“We do not want this document…”

- Robert Le Gall, Archbishop of Toulouse and President of the Liturgical Commission of the French Bishops’ Conference, in reference to “Summorum Pontificum”.

Den tridentinske messen feires i Oslo også. Dette skjer i St. Josephs kirke en gang i måneden. De som har vært til stede der kan ikke ha unngått å bli grepet av denne messens veldige skjønnhet og alvor.

I Norge er det (foreløpig?) bare noen titalls personer som deltar ved disse messene, men f.eks. i Frankrike er situasjonen en annen. Der deltar anslagsvis 45 000 katolikker regelmessig ved tridentisk messefeiring, noe som utgjør ca 5 % av landets praktiserende katolikker. Ser vi nærmere på tallene fremkommer det noe interessant. Da fremkommer det nemlig at det ikke er snakk om overvintrede tradisjonalister. Prosentandelen av praktiserende katolikker under 55 år som går til tridentinsk messe er på 13 %, og gjennomsnittsalderen er 26 år. Den tridentinske messen står altså relativt sett sterkt blant katolikker som er vokst opp etter Det annet Vatikankonsil. I tillegg er det ofte snakk om familer med mange barn. (En undersøkelse viste at det var gjennomsnittlig syv barn per familie!)

Det ligger altså an til at den tridentinske messen kommer oppsiktsvekkende sterkt tilbake i Frankrike. Hva som kommer til å skje i Norge er naturligvis mer usikkert.

OH.

Et viktig opprydningsarbeid om religion og kultur

2009-10-28T19:46:00.007+01:00

En gruppe sentrale fagfolk innen ulike fag møttes på Norsk Lærerakademi i Bergen 18.-19. oktober i 2007 til et symposium og det de kaller en flerfaglig samtale om religion og kultur. Dette er to mangslungne og uoversiktlige begreper, men ikke desto mindre er det derfor bra at det brukes tid og krefter på å forsøke å avklare hva de handler om.

I etterkant er bearbeidede versjoner av foredragene fra Bergen samlet i en bok, redigert av herrene Arve Brunvoll, Hans Bringeland, Nils Gilje og Gunnar Skirbekk, slik at vi som ikke var tilstede i vestlandshovedstaden, også får mulighet til å få del i det som ble diskutert. I tillegg til redaktørene har Ingvild Sælid Gilhus, Otto Krogseth, Jan-Olav Henriksen, Anne Sofie Roald og Sigurd Skirbekk, levert bidrag til boken.

Jeg skal ikke innlate meg på å referere hele innholdet i boken, det er det ikke plass til i en kort bokomtale som dette. Det kan slås fast at boken har en gjennomgående svært høy kvalitet.

Etter en informativ innledning skrevet av teologen Hans Bringeland, følger det faglig solide og interessante bidrag på løpende bånd. Krogseths tekst er innholdstung, men formmessig krevende. (Jeg vil ikke legge skjul på at setninger som ”Kulturbegrepets kompleksitet henger sammen både med bredde og omfang og dets henvisthet på dybde og dialektikk, på ulike nivåer og lag i begrepsbetydningen”, ikke uten videre var med på å klargjøre saksforholdet for min del.) Det er likevel liten tvil om at de mer både form- og innholdsmessig mer krevende bidragene i boken, som nevnte Krogseths, Nils Giljes, og Gunnar Skirbekks bidrag, er med på å løfte det faglige innholdet.

Jeg vil fremheve Jan-Olav Henriksens tekst som klargjørende når det gjelder hva religion er. Denne teksten bør føres opp på pensumlister i fag som tematiserer religion og kultur, enten det er religionsvitenskap, teologi, sosialantropologi, religionssosiologi eller andre fag. På de ti sidene teksten består av, foretas det et imponerende opprydningsarbeid, og det i et fagspråk som burde være lett tilgjengelig for de aller fleste. Kort sagt forbilledlig utført!

Et annet bidrag som jeg fikk mye ut av var Hans Bringelands tekst ”Religionen som kulturberar”. Med henvisning til viktige (tyske) tenkere som Weber, Troeltsch, Habermas, Ratzinger, tar Bringeland leseren med gjennom sentrale spørsmål i forbindelse med religionens plass i samfunnet i en moderne (og kanskje postmoderne) kontekst. (Jeg likte nok også denne teksten fordi den har så mange tilknytningspunkter til et av mine egne faglige interessefelt.)

Det sosiologiske perspektivet er representert ved Sigurd Skirbekk, som leverer en velfundert kultur- og samfunnsanalyse. Hvis jeg likevel skal påpeke et savn ved boken, må det være at den mangler et religionssosiologisk bidrag, i betydningen en i snevrere forstand empirisk fundert tekst. Ellers hadde det kanskje gjort seg å finne frem til et litt mer tiltalende design av bokens forside?

Samlet sett både håper og tror jeg at Brunvoll et al. (red.)(2009) blir en hyppig brukt referanse i årene som kommer. Boken fortjener absolutt det.

Arve Brunvoll, Hans Bringeland, Nils Gilje og Gunnar Skirbekk (red.)(2009) Religion og kultur. Ein fleirfagleg samtale. Oslo: Universitetsforlaget

OH.

Hva er det med Harry Hole?

2009-10-25T17:14:00.017+01:00

Jo Nesbøs kriminalromaner har vært en bemerkelsesverdig suksess. Hans bøker om den forfyllede, og etter hvert rusavhengige etterforskeren Harry Hole, er oversatt til over 30 språk, og bøkene har solgt enormt. Bare i Norge nærmer det seg etter hvert to millioner solgte eksemplarer. Det finnes mange eksempler på at ikke høye salgstall nødvendigvis har noen sammenheng med god kvalitet, men i Nesbøs tilfelle har det vært et samsvar mellom kritikernes hyllest, og de høye salgstallene. Det er ingen tvil om at Nesbø har fått til noe med kriminalromanene sine, for som han selv skriver i Snømannen (2007): "Du kan ikke argumentere mot suksess, ikke engang din egen".

Nå er Nesbø ute med nok en spenningsbok med Hole som hovedperson, Panserhjerte (2009). Boken er en løs fortsettelse av Snømannen, og begynner med at en opiumsrøykende Hole blir gravd frem igjen fra sitt skjulested i Hong Kong, for å være med på å løse en grotesk seriemordersak i gamlelandet.

Det har avtegnet seg et mønster når det gjelder hvordan handlingen er bygget opp: 1. Harry er langt nede både personlig og karrieremessig, og litt dårligere stilt for hver bok. 2. Harry trengs til å løse en uvanlig sak, som han motvillig lar seg overtale til å løse. 3. Han har store problemer underveis, ikke minst med kjærlighetslivet. 4. Han klarer å løse saken mot alle odds, og ender opp som en motvillig helt. 5. Han stikker av.

De russiske formalistene ville nok hatt sitt å si om denne oppbygningen.

Jeg har hatt og har fortsatt et ambivalent forhold til Nesbøs krimbøker. Visst er det spennende lesestoff, med et imponerende intrikat og overraskende handlingsforløp, men jeg er ikke uten videre enig med påstanden om at Nesbø fornyer genren. Hans allvitende fortellerstemme virker for eksempel på ingen måte formmessig fornyende, og hans kjappe veksling mellom ulike scener gjør etter min mening teksten for oppstykket, og for lite dvelende. Dette er spenningsbøker, og gir seg ikke ut for å være noe annet. Nesbø oppfyller i så måte sin del av avtalen med meg som leser.

Det er likevel ingen tvil om at Nesbø med karakteren Harry Hole har skapt en fascinerende helt. Etter min mening kommer dette best frem i trilogien som består av Rødstrupe (2000), Sorgenfri (2002), og Marekors (2003). Holes kamp for å avsløre kollegaen Tom Waaler er den kanskje mest interessante delen av bøkene i serien. Nesbø er best når han skriver det som ligner mest på mer tradisjonelle kriminalromaner, og det er en veldig god idé å la leseren følge en slik sentral del av handlingsforløpet som jakten på bevis mot Waaler og hans våpenliga og korrupsjonen innad i politiet gjennom flere bøker.

Min personlige favoritt er Marekors, der handlingen er lagt til et gjenkjennelig sommeroslo. Nesbøs hang til det spektakulære, som gjør Rødstrupe til en litt ujevn bok, og hans hang til det makabre, som i Snømannen og Panserhjerte, har jeg mindre sans for. Genren kriminalromaner er best når den fungerer som samfunnsspeil. Det vil si når den er med på å utvide vår forståelse av samfunnet og belyse dets mørke sider (sosiologisk kriminallitteratur). Da blir ikke monsterskurker som snømannen de mest interessante.

Selv har Nesbø gitt uttrykk for at han ikke forstår hvorfor bøkene om Harry Hole har så til de grader tatt av. Sannsynligvis skyldes det først og fremst den høye kvaliteten på bøkene. Det skrives mye bra krim, men mange gode forfattere i genren selger bare en liten brøkdel av det Nesbø gjør. Muligens har Hole-bøkene noe ekstra ved seg hele veien, som andre krimforfattere ikke får til like bra, uten at det er mulig å si akkurat hva det er.

Strengt tatt er vel for eksempel Lars Saabye Christensens roman Visning (2009) en mye skumlere, og muligens på alle måter mer interessant bok enn Panserhjerte. Jeg var likevel egentlig aldri i tvil om at jeg kom til å lese Nesbøs nye bok om Hole, da denne ankom hyllene i bokhandelen.

Når det gjelder Harry Holes fremtidsutsikter, så er nok de heller dystre. Mitt tips er at han faller enda dypere ned i rus og elendighet i neste bok.

OH.

Tja til hijab

2009-09-12T00:27:00.007+02:00

"Integrering er vår tids mantra" skriver religionshistorikeren Cora Alexa Døving (f. 1966) i en aktuell bok om multikulturalisme og integrering som nylig utkom på Pax forlag. Til daglig er Døving seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i Oslo, og bokens tittel er Integrering. Teori og empiri.

Tittelen på boken er ganske så ambisiøs, men Døving forsøker naturligvis ikke å si alt som er å si om integrering i en liten bok på 169 sider. Men hun får sagt mye.

I begynnelsen av boken refereres tre fortellinger fra tre ulike innvandreres møte med det norske samfunnet. Slik får vi som lesere en påminnelse om at integrering handler om mennesker, individer, og ikke bare om politikk og samfunnsstrukturelle tilpasninger. De tre fortellingene gir oss samtidig en påminnelse om at innvandrerne er minst like forskjellige som de som har sine slektsrøtter langt tilbake i tid her til lands.

Men Døving nøyer seg naturligvis ikke med å gjenfortelle noen innvandreres første erfaringer med Norge. Hovedtemaet i boken er det som kan betegnes som multikulturalismediskusjonen, nemlig enkelt sagt, diskusjonen om hvordan det norske storsamfunnet skal møte samfunnets kulturelle mangfold på det som kan betegnes som samfunnets subkulturelle mesonivå, og i hvor stor grad storsamfunnets lovverk og forordninger skal gi rom for dette kulturelle mangfoldet.

Med henvisning til sentrale multikulturalistiske teoretikere som Bhikhu Parekh, Charles Taylor, Will Kymlicka og Jürgen Habermas, beskriver Døving multikulturalismen som en normativ respons på samfunnets multikulturalitet. Dette gjøres både oversiktlig og godt, ispedd konkrete eksempler som gjør fremstillingen levende. Slik sett er boken langt på vei vellykket som innføringsbok eller lærebok på universitets- og høgskolenivå. Døving viker gjennomgående litt tilbake for å gå dypt inn i prinsipielle spørsmål i forbindelse med multikulturalismediskusjonen. Taylors argumenter stemples blant annet et sted i boken som "svært akademiske, og slik jeg ser det en lite aktuell kritikk av multikulturalismen". En slik uvilje mot å gå dypt inn i problematikken er etter min mening uheldig, men kan naturligvis forsvares både ut fra plasshensyn og ut fra at dette er ment som en innføringsbok. Jeg savner også en nærmere drøftelse av sentral multikulturalismekritikk, slik denne har vært ført av ledende representanter som for eksempel liberalisten og individualisten Brian Barry, og marxisten og feministen Nancy Fraser.

Jeg er heller ikke begeistret for Døvings anknytning til et utvidet rasismebegrep. (Hun bruker begrepet kulturrasisme i boken). Rasismebegreper bør etter min mening forbeholdes nettopp rasehets og diskriminering på bakgrunn av biologiske egenskaper. Når også visse former for kulturkritikk stemples som rasistisk, er dette med på å utvanne rasismebegrepet, og kanskje i verste falle ufarliggjøre det. Kulturkritikk er ikke rasisme, uansett hvor usaklig og ufin den er. Da er det etter min oppfatning bedre å skille mellom legitim og ikke-legitim kulturkritikk, selv om det nok ikke vil være enkelt å sette et slikt skille.

Den kanskje mest spennende delen av Døvings bok, er hennes drøftelse av ulike forestillinger om integrering, der hun stiller disse opp mot de klassiske samfunnsteoretiske posisjonene evolusjonisme og funksjonalisme. Evolusjonisme forstås da som forestillingen om at det har foregått en kulturell evolusjonsprosess fra primitive kulturer og frem til dagens avanserte vestlige kultur, og at denne har vist seg å være den mest overlevelsesdyktige formen for kultur.

I fremstillingen av funksjonalismen tar Døving utgangspunkt i den durkheimske samfunnsintegrasjonsteorien, der et hovedpoeng er at graden av samfunnsintegrasjon henger sammen med graden av en felles tradisjon og historie. Som Døving påpeker vil et godt integrert samfunn ut fra denne måten å tenke på, være "et samfunn som har en kollektivt preget opplæring der felles verdier skaper solidaritet". Her fanges mye av dagens politiske integreringsdebatt elegant opp, og dekonstrueres med enkle midler. Dette gjøres ved at forfatteren peker på høyst problematiske trekk ved ulike posisjoner kjent fra norsk offentlighet. (Jeg skal ikke være så slem at jeg antyder at hennes eget spark til metafysisk baserte virkelighetsbeskrivelser smaker evolusjonisme... Det lar jeg være.)

Eksemplet med den homofile frelsesarméoffiseren som ble degradert er strålende. Dette og andre eksempler viser hvor svakt en multikulturalistisk tenkemåte står i dagens politiske debatt, her representert ved den rødgrønne regjeringen. Et annet eksempel som kunne vært trukket frem her er partiet SVs sterke motvilje mot privatskoler. En slik motvilje er klart antimultikulturalistisk, til tross for fagre ord, og viser at det ikke bare er Fremskrittspartiet som har problemer med å tenke konstruktivt i møte med et i tiltagende grad multikulturelt samfunn. Jeg er enig med Døving i at det er for lite multikulturalistisk tenkning i Norge. Ja, jeg vil kanskje gå lenger, og si at multikulturalismen vil kunne virke vaksinerende mot en potensielt totalitær og ensrettende politikk.

Jeg hadde ellers gjerne sett at Døving ikke hadde oversett KRL-fagets multikulturalistiske ansats, når hun tar faget opp til drøftelse i boken. For henne er skolens KRL-fag et typiske eksempel på det hun betegner som "et nasjonalt identitetspolitisk prosjekt". Det var det nok også. Men i tillegg til dette åpnet KRLfaget ved sin religiøst-formative identitetskomponent, opp for at det nettopp tas hensyn til barnas mangfoldige kulturelle bakgrunn. Døving ser altså ikke ut til å ha fått med seg denne religionspedagogiske multikulturalistiske ansats i sin gjennomgang i boken. Dessverre gjaldt nok det også for altfor mange lærere som underviste i faget. I dagens RLE-fag er denne religiøst-formative identitetskomponenten tatt bort.

Ut fra denne korte gjennomgangen kan det høres ut som om jeg er ganske negativ til denne boken og dens innhold. Det er jeg ikke. Absolutt ikke. Døving tematiserer multikulturalismediskusjonen og spørsmålet om integrering på en i hovedsak svært oversiktlig og god måte, og jeg har derfor ingen problemer med å anbefale boken. Her er det mye å hente, særlig for den som er interessert i den tematikken boken tar opp, men som ikke har mye kunnskaper om emnet fra før. Ikke minst i politiske miljøer, både på høyre- og venstresiden, vil det være mye å lære her. Som forfatteren selv skriver: "...mye hadde kanskje vært lettere i det flerkulturelle Norge om litt flere sa nettopp: "Tja til hijab?""

Cora Alexa Døving Integrering. Teori og empiri. Pax forlag 2009

Se også: http://www.vl.no/samfunn/article4554505.ece

http://www.dagbladet.no/2009/09/10/kultur/debatt/innvandring/human_rights_service/hege_storhaug/8047348/

OH.

Mangel på dialog med den moderne verden? Debatten om konsilets "ånd"

2009-08-31T19:08:00.021+02:00

I år er det 50 år siden pave Johannes XXIII overraskende offentliggjorde sin intensjon om å innkalle til et konsil. Pave Johannes XXIII ble dermed ikke den "overgangspaven" mange hadde regnet med, som etterfølger etter den markante pave Pius XII.

Konsilet ble åpnet etter bare fire års forberedelse 11. oktober 1962, og samlet om lag 2 400 biskoper fra hele verden. Siste sesjon ble ferdig i desember 1965.

Pave Johannes XXIII døde 3. juni 1963, altså rett i forkant av den andre arbeidssesjonen, og størsteparten av konsilet ble dermed ledet av hans etterfølger, Paul VI. Det ble dermed også Paul VIs oppgave å sette konsilets vedtak ut i livet.

Ettersom konsilet ble avsluttet for godt over 40 år siden, vil kanskje mange tenke at debattene er stilnet hen, og at Det annet Vatikankonsil først og fremst er mat for historikere. Slik er det ikke. Debattene om konsilets vedtak, og hva de skal ha å si for dagens Kirke er fortsatt høyst levende. Dette gjelder også her hjemme.

En kronikk i Morgenbladet og debatten som har fulgt i etterkant

Teologiprofessor Ola Tjørhom publiserte i mars i år kronikken "Følger nostalgisk blindspor". Kronikken stod først på trykk i Morgenbladet, og deretter i tidsskriftet St. Olav 2 (2009), da med tittelen "St. Pius X-broderskapet og utviklingen innenfor Den katolske kirke".

Tjørhom kommenterer mye forskjellig i kronikken, men et mulig hovedtema i hans analyse synes likevel å være påstanden om at Den katolske kirke i sin alminnelighet, og pave Benedikt XVI i særdeleshet, ikke er interessert i dialog med "den moderne verden". Tjørhom advarer i sin analyse av tingenes tilstand mot det han betegner som "den konservative og førmoderne dreiningen innenfor kirken". Ifølge ham gjelder det nå å "tviholde på idealene fra Det annet Vatikankonsil", og arbeide for at "det delvis paranoide fiendebildet av det moderne samfunn endres i lys av det teologiske faktum at Gud skaperen åpenbarer seg i verden". Tjørhom avslutter kronikken på følgende måte: "Alt i alt: Nostalgisk betongkatolisisme er et klart blindspor i vårt møte med fremtiden".

Deler av den samme kritikken er tidligere publisert av Tjørhom i tidsskriftet Kirke og kultur 6 (2008). Den som er interessert i en lengre versjon av noen av Tjørhoms anliggender kan lese artikkelen der.

Tjørhoms kronikk kan leses i sin helhet på Morgenbladets nettside, se: http://morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090313/ODEBATT/955831461

Det samme gjelder svarinnlegg fra henholdsvis Maria Junttila Sammut og Arne Berggren. Kronikken er også kommentert på bloggen til Fr. Oddvar Moi, og bloggen ungpikekatolikk, se http://ungpikekatolikk.blogspot.com

La det være sagt enda en gang: Kritikk er bra! La oss anstrenge oss for å holde den kritiske samtalen i gang! Det er avgjort fortjenestefullt av Tjørhom å forsøke å sette på dagsorden det han anser for å være en uheldig utvikling innen Kirken. Det bør han få full støtte for. Det er ikke enkelt å føre en offentlig saklig samtale om disse tingene, men vi må forsøke så godt vi kan. Heldigvis har vi kanskje bedre mulighet til å gjøre dette enn noen gang tidligere i historien.

Etter min mening fremstår Tjørhoms fremstilling av pavens manglende vilje til dialog med "den moderne verden" som unyansert og ensidig negativ. Kort sagt: Dårlig håndverk fra en forsker. Pave Benedikt XVI har tidligere fremstått som en pave som har forstått verdien av kritiske dialoger. Det bør også nevnes. De som er i tvil om pavens vilje til dialog med meningsmotstandere, og nødvendigheten ved kritiske samtaler kan f.eks lese det første kapitlet i hans jesusbok, der han eksplisitt ber om å bli kritisert. Der skriver paven for eksempel dette:

"Det står enhver fritt å si meg i mot. Jeg ber bare mine lesere om å møte teksten med velvilje. Uten den er ingen forståelse mulig." (Jesus fra Nasaret, Avenir (2006) 16. Oversettelse ved sr. A.B.Hadland)

Eller man kan lese hans innlegg i det som i ettertid er kjent som Habermas-Ratzinger-dialogen, fra før Joseph Ratzinger ble pave Benedikt. Der skriver han blant annet dette:

"Særlig har filosofien et ansvar for å følge utviklingen innen de enkelte vitenskaper med et kritisk blikk, kaste et kritisk lys over forhastede slutninger og tilsynelatende sikker kunnskap om hva mennesket er, hvor det kommer fra, og hva som er målet for dets eksistens." (s. 42)

"Kanskje læren om menneskerettighetene i dag burde kompletteres med en lære om menneskepliktene og om menneskets grenser. Det kunne hjelpe oss til å overveie på nytt om det ikke finnes en rasjonell natur og dermed en rasjonell lov for mennesket og dets eksistens i verden. En slik samtale måtte i dag få en interkulturell struktur, et interkulturelt perspektiv. For de kristne ville det dreie seg om skapningen og Skaperen. I den indiske verden ville dette svare til begrepet "dharma", den indre lov som regulerer all væren. I kinesisk tradisjon ville det svare til tanken om himmelens vilje." (s. 52-53)

"En interkulturell synsvinkel er etter mitt skjønn i dag en absolutt forutsetning hvis man skal drøfte de fundamentale spørsmål vedrørende menneskets eksistens. En slik diskusjon kan ikke foregå utelukkende innenfor kristenheten eller utelukkende innenfor den vesterlandske rasjonelle tradisjon." (s. 54)

"Når det gjelder de praktiske konsekvenser, er jeg langt på vei enig i det som Jürgen Habermas har fremlagt om et post-sekulært samfunn, om viljen til å lære av hverandre og om selvbegrensning fra begge sider." (s. 57)

Sitatene er fra Sekulariseringens dialektikk. St Olav (2008). (Oversettelse ved G.Wicklund-Hansen og Anne Krohn.)

Det ville ikke være vanskelig å finne frem til flere steder der pave Benedikt (Joseph Ratzinger) gir uttrykk for at han verdsetter kritiske samtaler mellom tro og fornuft og interkulturell dialog. I det hele tatt skal man ikke lese mye av det den nåværende paven har skrevet, før man møter hans tydelige vilje til dialog, både med presumptive meningsmotstandere og det som noget løst kanskje kan betegnes som "den moderne verden".

Jeg tror det vil bli vanskelig å finne eksempler på at pave Benedikt, eller Ratzinger før han ble pave, har gått ut mot vedtak som ble gjort ved Det annet Vatikankonsil, eller at han Har har vært illojal mot konsilet og dets "ånd." Det er veldig vanskelig å forstå at det er hold i Tjørhoms påstander når han insinuerer at det ligger en skjult agenda bak forsøket på å skape forsoning med SSPX. Håndteringen av den saken var kanskje klønete i starten, men paven har da svært så tydelig sagt fra om hva han mener om holdningene og utsagnene til denne Richard Williamson.

Det er naturligvis ingen som vet hvordan Den katolske kirke hadde utviklet seg uten den fornyelsen som kom i og med Det annet Vatikankonsil. Etter mitt syn er det mulig å stå trygt på konsilets grunn, og forsvare dets nødvendighet, uten å omtale den førkonsiliære kirken som et "raritetskabinett".

Ellers vil jeg gjerne antyde at det kanskje kan virke litt lite konstruktivt å betegne sine presumptive meningsmotstandere som "nykonservative betongkatolikker", "naive ungpikekatolikker", eller for den saks skyld "katolske bygdetullinger".

I siste nummer av St. Olav imøtegår så professor i musikkvitenskap Øivind Varkøy Tjørhom i syv punkter. Varkøy han tar utgangspunkt i Tjørhoms bruk av begrepene "den moderne verden" og "dialog", som han finner "totalt uavklarte" i Tjørhoms tekst. Debatten forventes videreført i neste utgave av tidsskriftet St. Olav.

Olav Hovdelien

Informativt om Jehovas vitner

2009-08-30T23:27:00.006+02:00

Jehovas vitner er en religiøs bevegelse som de aller fleste på en eller annen måte har vært i kontakt med. Dette har naturligvis sin bakgrunn i vitnenes utstrakte forkynnelsesvirksomhet som kanskje provoserer mer i det privatreligiøse Norge enn i mange andre land. For svært mange nordmenn hører religionen med under rubrikken ”privatlivets fred”, og da kan det oppleves som direkte frekt å ringe på ringeklokken hjemme hos folk og forkynne at endetiden er nært forestående, og dele ut publikasjoner som ikke en gang vil brenne ordentlig når de blir lagt i ovnen.

Kunnskap om hva Jehovas vitner står for er det gjerne heller sparsommelig med. Det er derfor all grunn til å ønske velkommen den nye boken Jehovas vitner. En flerfaglig studie, redigert av fagreferent ved Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Oslo, Hege Kristin Ringnes, og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, Helje Kringlebotn Sødal.

Boken inneholder ni artikler som samlet gir et nyanserende bilde av ulike sider ved bevegelsen Jehovas vitner og dens virksomhet. Etter en informativ oversikt over Jehovas vitners historie og bevegelsens lære og praksis, ved redaktørene, følger henholdsvis et sosiologisk perspektiv på Jehovas vitner (ved Pål Repstad), et teologisk perspektiv (ved Harald Hegstad), et pedagogisk perspektiv (ved Helje K. Sødal), og et psykologisk perspektiv på bevegelsen (ved Hege Kristin Ringnes). Deretter følger tre artikler med fokus på henholdsvis medisinfaglige utfordringer (ved Lars Øivind Høiseth og Ulf E. Kongsgaard), juridiske perspektiver (ved Helje K. Sødal og Ellen K. Sødal), før vi får en analyse av Jehovas vitners særegne kunst og estetikk (ved Geir Winje). Boken avsluttes med et bidrag av et medlem av bevegelsen, Rolf J. Furuli.

Bokens hovedperspektiv kan kanskje betegnes som fenomenologisk, der hovedhensikten er å gi et saklig beskrivende innblikk i hva Jehovas vitner står for, uten å ha som hensikt hverken å ”avsløre” bevegelsens lære og virksomhet, eller å forsvare den. Unntaket fra dette perspektivet er bokens siste bidrag, som er skrevet ut fra et innenfraperspektiv, representert ved universitetslektor i semittiske språk ved Universitetet i Oslo, Rolf J. Furuli, og kanskje Hegstads teologiske analyse av bevegelsen.

Ut fra min vurdering ser det ut til at alle forfatterne som har bidratt til boken behandler bevegelsen Jehovas vitner med respekt, og på ingen måte er ute etter å undergrave eller ødelegge for deres virksomhet. Hvordan medlemmene selv vil reagere på bokens innhold, det kan jeg ikke si noe bestemt om, siden heller ikke jeg er medlem i bevegelsen.

Å sette ”spørsmålet om sannhet i parentes”, som religionssosiologen Pål Repstad argumenterer kort for i begynnelsen av sitt bidrag til boken, vil nok kunne virke fremmed både for medlemmer av Jehovas vitner, for avhoppere, og for andre med sterke meninger om deres lære og virksomhet. Det kan naturligvis ha å gjøre med mine faglige preferanser å gjøre, men Repstads sosiologiske blikk på bevegelsen er etter min mening bokens mest interessante. Hans gjennomgang på bakgrunn av internasjonale studier er forbilledlig i all sin edruelighet, og gir et fascinerende bilde av bevegelsen. Blant annet får vi høre at til tross for den aktive forkynnelsesvirksomheten, viser det seg at det er rekrutteringen gjennom slekt og bekjente som er den mest effektive, og at gjennomstrømningen i alle fall internasjonalt, er svært stor. I USA er det for eksempel bare 37 % av de som vokste opp som Jehovas vitne, som i dag kaller seg et Jehovas vitne. Repstads artikkel gir ellers mange referanser for den som kan tenke seg å gå i gang med en religionsvitenskapelig studie av bevegelsen. Slike studier trengs!

Ut fra et skole og barnehageperspektiv er det mye å hente i Sødals artikkel ”Barn i Jehovas vitner. Møte med skole og barnehage”. Mellom tre og fire tusen norske barn under 15 år har bakgrunn i Jehovas vitner, skriver hun, og disse har det samme kravet på respekt som alle andre barn i norsk skole og barnehage, som andre barn. Jehovas vitner forsøker i liten grad å isolere sine barn fra påvirkning gjennom det norske utdannelsesvesenet. Barn med bakgrunn i bevegelsen utgjør dermed en markant minoritet i norsk skole og barnehage, noe som kan være utfordrende med tanke på å ivareta den lovfestede respekten for livssynssamfunnets egenart. Hele denne nye boken vil være relevant for lærere og førskolelærere som møter barn med bakgrunn i Jehovas vitner i sin praksis, men dette gjelder naturligvis særlig Sødals gjennomgang i kapitlet som er særlig avsatt til dette feltet.

Boken Jehovas vitner. En flerfaglig studie fyller avgjort et behov siden Jehovas vitner er et nesten uutforsket felt i norsk sammenheng, og vil kunne stå som et standardverk om bevegelsen i mange år fremover.

Hege Kristin Ringnes og Helje Kringlebotn Sødal (red.) Jehovas vitner. En flerfaglig studie.Universitetsforlaget 2009

Olav Hovdelien

Larssons gale verden

2009-06-26T00:59:00.009+02:00

Stieg Larsson rakk å fullføre tre mursteiner av noen bøker om journalisten og kvinnebedåreren Mikael "Kalle" Blomkvist og hackeren og ekstremnerden Lisbeth Salander, før han døde av hjerteinfarkt i 2004. Han skal ha hatt planer om å skrive ti bøker om Blomkvist og Salander, og et fjerde nesten fullført manuskript finnes, men vil foreløpig ikke bli utgitt.

Millenniumtrilogien har vært en formidabel suksess både når det gjelder salgstall og kritikerhyllest, og det er ikke vanskelig å anbefale bøkene til alle som er ute etter å lese underholdende kvalitetskrim.

Formmessig er bøkene svært nøkternt, nesten refererende skrevet. Larsson behersker både kunsten å bygge opp spenning, og samle et vell av løse tråder gjennom de tre bøkene. Ingen tvil om det.

Stieg Larsson var selv noe såpass eksotisk som (forhenværende?) trotskist. Sett på bakgrunn av denne opplysningen er det interessant å se at han synes å ha hatt en veldig tiltro til sterke og handlekraftige individer. Dette er ikke kollektivromaner, for å si det sånn. Tvert i mot er Larssons helter og heltinner individualister langt utover det vanlige, kombinert med at de besitter en gjennomgående autoritetsforakt. Lisbeth Salander er en slags voksenutgave av Pippi Langstrømpe. Kul og ukonvensjonell.

Det er i det hele tatt et veldig fokus på frihet i enhver forstand i disse kriminalromanene. Ingen av karakterene, hverken helter, heltinner, skurker (alle skurkene er menn) eller bipersoner, ser ut til å leve noe i nærheten av tradisjonelle familieliv. Harry Hole fremstår som en tradisjonell familiemann i dette selskapet. Ellers er det verdt å merke seg at denne (forhenværende?) trotskisten syntes å ha en påfallende tiltro til private løsninger. Det private sikkerhetsselskapet til Dragan Armanskij fremstilles som langt mer effektivt enn offentlige løsninger, og det er påfallende hvor handlingslammet politiet er uten journalistenes hjelp.

Det er nok ellers et og annet å lære om det senmoderne livet ved å lese Stieg Larssons krimbøker, det vil si med unntak av at frihetstanken egentlig aldri problematiseres. Det hadde vært intelligent gjort.

Se også: http://www.vl.no/kultur/anmeldelser/film/article4189613.ece

OH.

Habermas 80 år

2009-06-22T23:56:00.013+02:00

I anledning av åttiårsdagen til Jürgen Habermas, 18. juni, har avisen Morgenbladet trykket en kronikk av Erik Oddvar Eriksen, professor ved UiO. Kronikken kan leses her:

http://morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090619/OAKTUELT/699875855

Et av poengene i Eriksens kronikk er at Habermas har vært i stand til å revidere sine standpunkter i møte med velfundert kritikk. De implisitte leserne av denne bloggen kjenner selvsagt godt til hans helomvending når det gjelder vurderingen av religion, som er behørig omtalt her på bloggen. Det kan godt være at det nettopp er denne evnen til å innrømme feilvurderinger, og endre standpunkter, som er mye av grunnen til Habermas' ubestridelige innflytelse på samfunnsdebatten i store deler av etterkrigstiden.

Jeg deltok på en konferanse i Weidling i Østerrike på Habermas' 80-årsdag (og dagen etter). På denne konferansen var det snarere motsetningen mellom Thomas Aquinas' og Immanuel Kants tenkning som stod i sentrum, men ja, Habermas ble nevnt der også.

OH.

Sekularismens ansikter

2009-06-13T22:56:00.032+02:00

Sindre Bangstad, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag (eller SAM som det heter internt på HiO), har nettopp gitt ut boken Sekularismens ansikter på Universitetsforlaget. Bangstad er antropolog med doktorgrad fra Nederland på avhandlingen Global flows, local appropriations : facets secularisation and re-Islamization among contemporary Cape Muslims (Amsterdam University Press 2007). Han er bosatt på Sofienberg i Oslo.

Innholdet i Sekularismens ansikter presenteres slik på baksiden av boken:

"Sekularisme er i løpet av de siste årene blitt et brennbart tema i Norge. Terrorangrep i Europa utført av radikale islamister, debatten om bruk av hijab i politiet, «stat-kirke-forliket» og den såkalte Rana-debatten har ført til at mange nå stiller seg spørsmålet om hva sekularisme er og hvilken fremtid den har i norske og europeiske samfunn. Sekularismens ansikter er den første generelle innføringen til sekularisme som teori og praksis på norsk. Boken gir et unikt innblikk i sekularismens historie og i hva sekularisme er. Den introduserer noen av de mest sentrale sekularismeteoretikerne i moderne tid, som Charles Taylor, Talal Asad, John Rawls, Abdullahi Ahmed an-Na'im og Jürgen Habermas, og illustrerer «ikke-vestlige» erfaringer med sekularisme i India og Sør-Afrika."

Etter en appetittvekker av en innledning, er boken delt inn i 6 kapitler, der forfatteren tar for seg henholdsvis "I Hva er sekularisme?", "II Samtidens tenkere om sekularlisme", "III Islam og sekularisme: Et spørsmål om radikal uforenlighet?", "IV Indiske mytterier", "V Sør-Afrika mellom sekularitet og religiøsitet", og til slutt, "VI Sekularismens fremtid".

Det samlede inntrykket mitt av boken, er at dette er et høyst aktuelt faglig innsiktsfullt bidrag til norsk samfunnsdebatt, som kan være med på å klargjøre det sentrale begrepet "sekularisme". Da snakker jeg om boken som helhet.

Det innledende kapitlet inneholder en nyansert diskusjon av begrepet sekularisme, der det hagler med faglige referanser, men Bangstad snyter enkle lesere som undertegnede for en oppklarende konklusjon. Bangstad avslutter kapitlet slik: "Verken substansiell eller prosedural sekularisme kan imidlertid sies å eksistere i sine "rene" og idealtypiske former i noe eksisterende samfunn."

Sekularismens ansikter er ingen debattbok, og det er muligens derfor Bangstad i liten grad er tydelig på hvor han selv står i forhold til sekularisme som normativ posisjon. Jeg tenker da for eksempel på grenseoppgangen i forhold til religionsbegrepet. Rett nok foretar han en grenseoppgang i forhold til vulgærsekularister som Sam Harris, Richard Dawkins og Christopher Hitchens, men Bangstad kunne vært tydeligere på dette punktet. Jürgen Habermas, som Bangstad presenterer på en innsiktsfull måte i kapittel 2 (kapittel 2 er i det hele tatt et strålende kapittel!), har i løpet av de siste årene gått fra å være tilhenger av den klassiske sekulariseringstesen, til å innrømme at religionene utgjør en form for alternative rasjonaliteter, og at det bør gå en toveis kommunikasjon mellom talsmenn for sekularistisk funderte virkelighetsforståelser og talsmenn for religiøse virkelighetsforståelser. Dette fremkom ikke minst i det som i ettertid er kjent som Habermas-Ratzinger-debatten. Dette er da også mitt personlige standpunkt. Hvor Bangstad står i vurderingen av forholdet mellom sekularistiske og religiøse virkelighetsforståelser fremgår ikke klart av boken. Dette til tross for at han skriver følgende i sluttkapitlet: "I den grad det overhodet kan sies å være meningsfullt å erklære seg som "for" eller "mot" sekularisme, er forfatteren av denne boken da også "for" sekularismen."

Kapittel 3, der forfatteren tar for seg forholdet mellom islam og sekularisme, er også svært interessant lesning, spekket av klare poenger og gode observasjoner. Dette gjelder ikke minst gjennomgangen av ulike debatter knyttet til forholdet mellom det norske storsamfunnet og islam, som har fulgt på løpende bånd i den siste tiden. Det tok lang tid, men nå virker det som om den norske offentligheten omsider har oppdaget islam. Det var på tide, med tanke på at det per i dag finnes omlag 150 tusen muslimer i kongeriket. Det er nettopp denne typen drøftelser norske journalister og andre trenger å lese!

Noen kritiske merknader fra en katolikk til slutt: Jeg hadde gjerne sett at Bangstad ikke hadde unnlatt å nevne den katolske filosofen Jacques Maritains viktige bidrag til menneskerettighetstenkningen i sin fremstilling av bakgrunnen for denne i boken. Etter min mening er det en mangel ved boken at den helt mangler referanser til Maritains filosofi, som er høyst relevant i forhold til feltet.

Det virker i det hele tatt som om Bangstad er litt på gyngende grunn i omtalen av Den katolske kirke og katolsk tenkning. Et sted skriver han for eksempel dette om Vaticanum II: "Identifiseringen med Det andre Vatikankonsil er noe Taylor deler med mange katolikker, særlig i "vestlige" samfunn, som ofte har lite til overs for den katolske kirkens dogmer, og som praktiserer både familieplanlegging og selvbestemt abort"(s. 55-56).

Sitatet viser ikke akkurat en overbevisende forståelse av Det annet Vatikankonsils status og stilling innen dagens kirke. Det var som kjent Paul VI, den "moderne" konsilpaven, som skrev Humanae Vitae (1968). Konsilet både var og er hele Kirkens konsil, og også konservative katolske teologer forsvarer naturligvis konsilet og dets reformer, selv om det kan være diskusjon internt om hva som skal vektlegges, og hvordan konsiltekstene skal fortolkes.

Ut fra Bangstads fremstilling kan det videre se ut som om Joseph Ratzinger/pave Benedikt XVI tilhører en mørk konservativ fløy innen Den katolske kirke, og at han helt fra 1960-tallet av har motarbeidet den liberale humanistiske fløyens eget konsil. Dette er det ikke grunnlag for å hevde ut fra det Ratzinger/Benedikt XVI har sagt og skrevet, men det stemmer muligens med tabloide fremstillinger i media.

Det skal godt gjøres å få alle ting på plass i en bok som dette. Til tross for nevnte mangler og unøyaktigheter, er dette alt i alt likevel en bokutgivelse jeg ikke har noen problemer med å ønske velkommen. Sekularismens ansikter er samlet sett en god fremstilling av et viktig og til dels uoversiktlig tema. "Et sentralt siktemål med denne boken er å bidra til å utbre kunnskap om og å analysere noen av de erfaringer folk i det man kan karakterisere som "ikke-vestlige" samfunnsmessige kontekster, har med moderne sekularisme", skriver Bangstad i begynnelsen av boken. Det synes jeg han i stor grad har lykkes med.

Mer om boken og forfatteren her: http://www.hio.no/Aktuelt/HiO-nytt/Aktuell-bok-om-brennbart-tema

Og her: http://www.vl.no/meninger/troetikkeksistens/article4400977.ece

OH.

Religion in the Public Sphere (Jürgen Habermas et al. (2005))

2009-06-09T23:08:00.011+02:00

Noe av det mest interessante som har skjedd innen den offentlige diskursen om religion de siste årene er Jürgen Habermas' nyorientering i forhold til religionens rolle i samfunnet. Dette er ingen nyhetssak, men det er vel verdt å se en gang til på hva Habermas sa i sitt foredrag da han ble tildelt Holbergsprisen i Bergen i 2005. Her er en link til foredraget hans som hadde tittelen "Religion in the Public Sphere", samt foredragene fra symposiet som ble holdt i den forbindelse:

http://www.holbergprisen.no/HP_prisen/en_hp_2005_symposium.html

Den som følger linken får tilgang til et PDF-dokument på 139 sider med spennende og høyst aktuelt lesestoff om religionens (nye) rolle i det offentlige rom (som det gjerne heter), med i tillegg til Habermas selv, bidrag fra blant andre Arne Johan Vetlesen, Gunnar Skirbekk, Cathrine Holst, og Craig Calhoun. Last ned! Skriv ut!

Se også: Der Weg Zur Kritischen Theorie - Adorno Horkheimer Fromm Habermas

OH.

Belonging without believing

2009-06-07T21:33:00.032+02:00

Siden dette er en blogg som for det meste kretser rundt spørsmål som angår forholdet mellom religion og samfunn, har jeg naturlig nok skrevet om privatreligiøsitet og religiøs individualisme flere ganger allerede:

"De nyåndelige kommer" (07.06.2009) og "Mer enn hver tredje kirkegjenger er blitt borte siden 1991" (22.05.2009).

I dagens utgave av Aftenposten (07.06.2009) gir organist på Holmenkollen, Petter Amundsen, deregulert og individualistisk religiøsitet et ansikt. Dette fremkommer av kronikken "Derfor er jeg kristen", der Amundsen skriver om hvordan "umulige troskrav er en av årsakene til at det er vanskelig for mange døpte å anse seg som kristne". Han fortsetter:

"Slik var det i hvert fall for meg. Men det var inntil jeg oppdaget hvor enkelt det kan være. Som døpt kan man være kristen og samtidig skeptisk til Bibelen som faktabok... Av yrke er jeg organist, og har nok lyttet til noen tusen prekener i mitt liv. Selv etter all denne preging (sic!) tror jeg ikke "den historiske Jesus" har eksistert. For meg er ideen om Jesus poenget, og de flotte historiene."

Hva den historiske Rudolf Bultmann ville ha sagt til dette, vet jeg ikke, men det er vel grunn til å tro at han ville ha nikket anerkjennende til i alle fall deler av Amundsens religiøse forestillinger.

Eller kanskje ikke? Kirkens overleverte tro og læren om den oppstandne Kristus synes irrelevant for Amundsen. Det var den ikke for teologen fra Marburg.

Også "den historiske Jesus" er irrelevant for troen hos Amundsen. Han tror rett og slett ikke noe på at Jesus fra Nasaret har levd. I det spørsmålet er han nok på direkte kollisjonskurs med historievitenskapen.

Det som derimot gir ham "fullkommen mening", er "en mytologisk tro." Han skriver videre:

"Jeg ser Jesus som en personifisering av solen... Og Jesus kommer igjen og igjen, og gjør verden ny, og dømmer trollene ved å skinne på dem. År etter år med frelsende syklus. For sollyset er vår udiskutable frelser. Uten dette - intet liv."

Som mine lesere (definitivt de implisitte, men muligens også eventuelle andre) har forstått for lenge siden, står vi her ovenfor en tenkning som står et godt stykke fra tradisjonell kristendomsforståelse, for å si det sånn.

Religionssosiologene har naturligvis et begrep for en slik form for religiøs individualisme som det Amundsen er eksponent for. Det kalles sheilaisme. Robert Bellah, som introduserte begrepet i religionsfaglige sammenhenger, beskriver denne formen for religiøs individualisme slik:

"We interviewed, in the research for Habits of the Heart, one young woman who has named her religion after herself.

Sheila Larson is a young nurse who has received a good deal of therapy and describes her faith as "Sheilaism." This suggests the logical possibility of more than 235 million American religions, one for each of us. "I believe in God," Sheila says. "I am not a religious fanatic. [Notice at once that in our culture any strong statement of belief seems to imply fanaticism so you have to offset that.] I can't remember the last time I went to church. My faith has carried me a long way. It's Sheilaism. Just my own little voice." Sheila's faith has some tenets beyond belief in God, though not many. In defining what she calls "my own Sheilaism," she said: "It's just try to love yourself and be gentle with yourself. You know, I guess, take care of each other. I think God would want us to take care of each other." Like many others, Sheila would be willing to endorse few more specific points.

I am glad that Sheila does have at least a second point besides taking care of herself and loving others and I suspect that that is a remnant of something she learned somewhere else earlier on." (Robert Bellah "Habits of the heart. Implications for religion")

Det som eventuelt gjør at organist Amundsen ikke passer helt inn under kategorien sheilaisme heller, er hans frimodige anknytning til det han ser ut til å mene er en form for kristen tro. Den britiske religionssosiologen Grace Davie utgav for noen år siden en bok med undertittelen "Believing without belonging". I Amundsens tilfelle er det vel snarere snakk om "belonging without believing", siden har insisterer på at han er kristen, samtidig som han har sin egen selvvalgte tro. Det er interessant i seg selv. Hvorvidt "belonging without believing" er en trend innen Den norske kirke, får vi eventuelt komme tilbake til senere.
OH.

De nyåndelige kommer

2009-06-07T06:22:00.011+02:00

Denne ukens utgave av Morgenbladet inneholder en interessant kronikk om den nye åndeligheten, skrevet av KIFO-forsker Pål Ketil Botvar.

Ifølge en ny stor religionsundersøkelse, er det nå nærmere 20 % av befolkningen som oppgir at de er "åndelige, uten å følge noen religion". Denne gruppen kjennetegnes ved at de står i opposisjon til offisielle kirkelige strukturer og institusjonalisert religiøsitet. Ironisk nok er mange "nyåndelige" likevel i ferd med å organisere seg gjennom Holistisk Forbund, som er en livssynsorganisasjon (et alternativreligiøst svar på Human Etisk Forbund) som ble stiftet i 2002.

"Hva er forklaringen på at gruppen av nyåndelige vokser når det religiøse livet ellers i samfunnet trues av en stadig mer omfattende sekularisering?", spør Botvar, før han selv svarer slik:

"Svaret ligger i den sterke individualiseringsprosessen som Norge og mange andre land har gjennomgått de siste tiårene. Individualiseringen handler imidlertid ikke bare om å søke det som gir en selv den største behovstilfredsstillelsen her og nå. Individualisering innebærer også fremveksten av en ideologi som tar utgangspunkt i at enhver skal ha rett til å hevde og tro i tråd med ens egen indre overbevisning. Mange i alternativmiljøet er opptatt av at mennesker skal oppnå helhet og harmoni mellom personlige erfaringer og de grunnleggende verdier en tror på. En slik ideologisk orientert individualisme medfører at en blir opptatt av å gi andre mennesker evne og mulighet til å finne sin egen åndelige vei. Det dreier seg ikke så mye om den riktige veien, men om den veien som oppleves riktig av den enkelte. Denne nyåndelige ideologien gir seg utslag i hvordan en møter andre og hvordan en betrakter samfunnet omkring seg."

Kronikken kan leses i sin helhet her:

Pål Ketil Botvar "En tro for deg, en tro for meg", morgenbladet.no

OH.

Europa - unntaket som bekrefter regelen?

2009-06-01T00:36:00.010+02:00

For ti år siden redigerte Peter L. Berger boken The Desecularization of the World. Resurgent Religion and World Politics, med bidrag av blant andre George Weigel, David Martin og Grace Davie, i tillegg til Berger selv. Forholdet mellom religion og politikk har ikke blitt mindre aktuelt siden den gangen. Nå snakkes det om "religionens tilbakekomst" i nær sagt alle kanaler.

De mest interessante bidragene i The Desecularization of the World var kanskje Bergers og Davies tekster. I innledningsteksten "The desecularization of the world. A global overview", går Berger tydelig ut mot den klassiske sekulariseringstesen. Han følger dermed den kjente fjellvettregelen: "Det er ingen skam å snu!" Davies bidrag hadde tittelen "Europe. The exception that proves the rule?"

Nylig (dvs. i september 2008) utgav Berger og Davie, sammen med Effie Fokas, en oppfølger til utgivelsen fra 1999. Tittelen på boken er Religious America, Secular Europe? A Theme and Variations, der de tar opp tråden fra sist.

Hvordan kan det ha seg at Europa er relativt sekulært, sammenlignet med USA og resten av verden, er en sentral spørsmålsstilling i boken.

Richard John Neuhaus omtaler boken slik i februarutgaven (2009) av tidsskriftet First Things:

"A great difference between Europeans and Americans is that Europeans are generally disposed to see religion more as a problem than as a solution. There are important caveats, to be sure, but the generalization holds. This is made evident in a number of ways. To take an obvious instance, there is the dramatic disparity between church attendance in Europe and the United States. In recent years, a number of scholars have challenged the claim, based on survey research of almost a century, that 40-plus percent of Americans go to church each week. Perhaps the statistics, gathered in various ways, are inflated, but the interesting question is why Americans who don't go to church regularly claim that they do. They think they should. For most Americans, it is the normal and approved thing to do. People are sometimes better understood by what they think they should do than by what they do. In Europe, going to church is to be in a self-understood minority; it is to take a stand, even to be countercultural.

In a new book coauthored by Peter Berger, Grace Davie, and Effie Fokas, Religious America, Secular Europe? the question is put this way: “Is secularization intrinsic or extrinsic to the modernization process? If Europe is secular because it is modern, then modernization and secularization acquire an organic link. If Europe is secular because it is European, then the reasoning becomes quite different. In light of the material presented in this book, we conclude that the latter is the much more likely option.”

The authors draw on the work of Shmuel Eisenstadt, an Israeli sociologist, who has written extensively on “multiple modernities.” What explains European exceptionalism with respect to religion? The answer is not modernity but, as Himmelfarb puts it, different roads to modernity. In America, as in almost all the rest of the world, there is no felt need to choose between religion and modernity. On the contrary, the relation between the two is benign if not mutually reinforcing. Needless to say, this is not the view that prevails in the more Europeanized sectors of America's intellectual class."

Les hele artikkelen til Neuhaus her: Richard John Neuhaus "Secularization", First Things 2 (2009)

Boken Religious America, Secular Europe? kan bestilles her: http://www.ashgate.com/default

OH.

Engler og demoner: Religion og vitenskap

2009-05-28T23:37:00.023+02:00

Det er aktuelt med Engler og demoner på kino nå om dagen. Som mange nok har fått med seg, gjelder det filmatiseringen av den amerikanske spenningsforfatteren Dan Browns thriller med samme navn fra noen år tilbake.

De fleste husker sikkert også Da Vinci-kodebråket. Det mest interessant som skjedde i kjølvannet (for å si det metaforisk) av Da Vinci-koden, var etter min mening den opphetede diskusjonen og engasjementet som fulgte etter at denne Brown hadde vært så frekk å skrive en kvalitetsmessig nokså laber spenningsroman, med historieløse påstander om Jesus. Den gangen var det tydelig at den slags tullete omskrivninger av den vestlige kulturens sentrale kulturbærende fortelling, ikke fikk gå upåaktet hen.

Ut fra et religionsfaglig perspektiv var det i forbindelse med Da Vinci-koden interessant å se hvordan mange på den ene siden brukte Dan Browns påstander for alt de var verdt, eller rettere sagt, mye mer enn de var verdt, i en slags følelsesladet og svært så tabloid form for kritikk av kristendommens grunnlag. Dette til tross for at det historiske belegget for Browns påstander var totalt fraværende. At det fantes en velfundert historisk forskning på temaet den historiske Jesus ble oversett. Ironisk nok, sett fra "religionskritikernes" side, ble denne obskurantismen imøtegått av en allianse av seriøse historiske forskere og kristne apologeter (gjerne i kombinasjon).

Denne gangen blir Robert Langdon, fortsatt i Tom Hanks skikkelse, hentet til Roma og Vatikanet for å bistå en litt uryddig blanding av sveitsergarden og italiensk politi, først med å finne igjen fire bortførte kardinaler, og dernest forsøke å forhindre at Peterskirken og området rundt blir sprengt av noen gram antimaterie. Det hele skjer i etterkant av at kardinalene er innelåst i Det sixtiske kapell for å velge en ny pave.

Jeg røper vel ingen stor hemmelighet når jeg sier at professor Langdon klarer brasene, også denne gangen med en skjønnhet av en brunette ved sin side. Det går riktignok hardt utover de bortførte kardinalene, og blant annet min favorittkirke i Roma, Santa Maria della Vittoria.

Som spenningsfilm fungerer dette rimelig bra. Spørsmålet er vel heller om det er verdt å forsøke å gi en slags antydende analyse av filmens mulige hovedtematikk, den påståtte konflikten mellom Kirken og Illuminati, mellom religion og vitenskap. (Filmen inneholder naturligvis en hel del feilaktigheter og unøyaktigheter, men de vil jeg overlate til andre å eventuelt skrive om).

Ganske tidlig i filmen får professor Langdon følgende spørsmål: "Tror du på Gud?". Langdon svarte slik: "Jeg er akademiker". Det er jo et slags pussig "God dag mann-økseskaft-svar", men jeg tviler vel egentlig på at dette svaret er ment som et slags "Ja, naturligvis, jeg er da ikke dum heller..." Det er vel snarere slik at det postuleres et slags konfliktforhold mellom det å være vitenskapsmann og det å være kristen. På denne måten tematiseres på en nokså tabloid måte forholdet mellom religion og vitenskap.

Vel... hvis mine lesere (både mine implisitte og eventuelle andre) nå går ut fra at jeg skal begi meg ut på å diskutere dette, må jeg dessverre skuffe dere. Her må jeg nok nøye meg med å si som professor Berge Furre skal ha svart en student ved en forelesning: "Det er et for vanskelig spørsmål til at vi kan ta det opp her..."

Hvis jeg likevel skal våge meg ut på dypt vann (i overført betydning), ved å antyde hva denne diskusjonen vil kunne gå ut på, vil vel spørsmål om hvorvidt det finnes vitenskapelige vokabularer som står i en særstilling, stå sentralt. Eller sagt religionssosiologisk: Er det mulig (eventuelt hensiktsmessig) å fastholde en metodologisk ateisme (som hos Peter Berger), eller metodologisk agnostisisme (som hos Pål Repstad), uten å bli perspektivimperialistisk? Se det, det spørsmålet får vi eventuelt komme tilbake til en annen gang.

OH.

To linker om Engler og demoner:

Bjørn Are Davidsen "Krigen som aldri startet"

Katarina Pajchel "Fysikk og religion: Søken etter det grunnleggende"

Se også: http://www.vl.no/magasin/mintro/article4435113.ece

Moderne teologi. Tradisjon og nytenkning hos det 20. århundrets teologer

2009-05-28T17:59:00.020+02:00

I 2008 kom det ut en imponerende murstein av en teologisk fagbok på Høyskoleforlaget:

Moderne teologi. Tradisjon og nytenkning hos det 20. århundrets teologer, redigert av Ståle Johannes Kristiansen og Svein Rise.

Begge redaktørene er hjemmehørende i Bergen. Kristiansen arbeider som stipendiat i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, og Rise er professor i systematisk teologi ved NLA. Til tross for sin nordiske språkdrakt, er dette på ingen måte en provinsiell utgivelse. Boken peker langt utover Norges grenser både i kraft av sitt innhold, og ved at bidragsyterne er fremtredende fagfolk hjemmehørende i en rekke land.

Boken er en antologi med 48 enkeltportretter som tar for seg de viktigste teologene i det tyvende århundre. Dette gjelder både katolske, ortodokse og protestantiske teologer. I tillegg kommer oversiktsartikler som tar for seg viktige retninger innen den teologiske utviklingen i det tyvende århundret. Dette gjelder blant annet postmoderne teologi, frigjøringsteologi, feministteologi og økumenisk teologi. Et eget kapittel er også satt av til å behandle forholdet mellom teologi, filosofi og litteratur.

En rekke sterke forfatternavn er representert blant bidragsholderne, blant andre Aidan Nichols, Fergus Kerr, Bernt T. Oftestad, Gregory Reichberg, Henning Sandström, Gabriel Flynn, Ståle Johannes Kristiansen, Svein Rise, Jan-Olav Henriksen, Sigurd Hareide, Svein Aage Christoffersen, Torbjørn Holt, Gösta Hallonsten, Michael Waldstein, Andrew Louth, og Rowan Williams.

Jeg har bidratt med en artikkel om den belgiske teologen Edward Schillebeeckx:

Schillebeeckx ble født i Antwerpen i 1914, og regnes som en av samtidens mest betydelige teologer. Han trådte inn i dominikanerordenen som 20-åring. Hans tenkning er særlig influert av Yves Congar og Marie-Domenique Chenu. Schillebeeckx var professor i dogmatikk og teologihistorie ved det katolske universitetet i Nijmegen i Nederland fra 1958 til han gikk av med pensjon i 1983, og var en sentral teolog under Det annet Vatikankonsil, og særlig i diskusjonen i etterkant av konsilet. I sitt arbeid tar Schillebeeckx utgangspunkt i det moderne menneskets erfaringer, og fortolker disse erfaringene i lys av teologiske og filosofiske innsikter. Dette har ført til en rekke kontroverser mellom han og troskongregasjonen. Selv har Schillebeeckx omtalt seg selv som en "lykkelig teolog som står i lojal opposisjon til Kirken". Han står bak over 1000 publikasjoner. Mange av dem er oversatt til en rekke språk.

Boken Moderne teologi. Tradisjon og nytenkning hos det tyvende århundrets teologer kommer forhåpentligvis til å bli et standard oversiktsverk for alle som er interessert i fagteologi, enten det er som teologistudenter, prester, teologiske lærere, eller andre. Boken er resultat av et på alle måter imponerende arbeid fra redaktørenes side, med samarbeid på tvers av kirketilhørighet og teologiske retninger.

Siden det er snakk om moderne teologi, røper jeg ikke for mye av innholdet når jeg sier at et sentralt tema i boken er forholdet mellom teologien og moderniteten. Her vil det dermed være mye av interesse også for religionssosiologer og andre med interesse for forholdet mellom religion og samfunn. Boken fortjener er bred leserskare, og forhåpentligvis vil den også bli oversatt til engelsk etter hvert.

For en nærmere presentasjon, se: http://moderneteologi.blogspot.com

Boken kan bestilles på: www.hoyskoleforlaget.no

OH.

Mer enn hver tredje kirkegjenger er blitt borte siden 1991

2009-05-22T16:19:00.016+02:00

Ved det årlige KIFO-seminaret som ble avholdt 11.-12. mai i år, ble det presentert resultater fra religionsundersøkelsen ISSP 2008. Tilsvarende undersøkelser ble gjennomført i 1991 og 1998, noe som gir et interessant sammenligningsmateriale med tanke på endringer i det norske religionskartet. Resultatene som ble presentert gikk på alt fra gudstro og spørsmålet om et liv etter døden, til tro på reinkarnasjon og helbredelse ved bønn.

Jeg skal ikke gi meg inn på å referere alle resultatene som ble presentert, men kun komme med noen kommentarer til den delen av undersøkelsen som går på spørsmålet om religiøs deltagelse, nærmere bestemt spørsmålet om hvor stor prosentvis andel av befolkningen som går i kirken (eller på bedehuset) minst en gang i måneden.

For de som har fulgt med litt på religionssosiologiske undersøkelser gjennom de siste tiårene, ligger det nok ingen overraskelse i det at den prosentvise andelen av den norske befolkningen som går i kirken (eller på bedehuset) har minket litt fra tiår til tiår. Det er en kjent sak i religionssosiologiske kretser at trenden har vært at folk blir mer privatreligiøse, i den forstand at de ikke lenger møter opp i kirken jevnlig, uten at dette nødvendigvis medfører at de slutter å tro på Gud. Denne tendensen ble også bekreftet av tallene som ble presentert ved seminaret.

Jeg må likevel innrømme at jeg ble overrasket da jeg så tallene. De viser nemlig at andelen av befolkningen i Norge som går i kirken (eller på bedehuset) minst en gang i måneden er redusert fra 11 % i 1991, via 9 % i 1998, til 7 % i 2008. I rene tall vil dette si at mer enn hver tredje kirkegjenger er blitt borte i løpet av 17-18 år!

Det er er av opplagte grunner høyst tvilsomt å spå om fremtiden, men hvis denne trenden fortsetter vil den siste nogenlunde trofaste kirkegjengeren slå av lyset og gå hjem omtrent samtidig med at dagens konfirmanter går av med AFP.

Som eventuelle lesere sikkert forstår, er ikke dette forsøket på å fremskrive tallene helt alvorlig ment. (I parentes bemerket: En blogger kan tillate seg ganske mye, men dette ble kanskje litt drøyt.) Nedgangen fra 11 % i 1991 til 7 % i fjor viser likevel entydig at det har blitt betraktelig bedre plass både på kirkebenkene og i bedehusene i løpet av de siste tyve årene.

Unntaket er Den katolske kirke. Den store tilstrømningen av særlig polske gjestearbeidere, har ført til at det til dels har vært plassproblemer på de katolske benkeradene i den samme perioden.

Les mer om religionsundersøkelsen ISSP 2008 her: http://kifo.no/index.cfm?id=237499 (Mange fine stolpediagrammer!)

Se også: http://www.vl.no/samfunn/article4463579.ece

OH.

Sekulariseringens dialektikk

2009-05-18T20:09:00.010+02:00

Daværende kardinal og prefekt for Troskongregasjonen, Joseph Ratzinger (1927-), og samfunnsteoretikeren og filosofen Jürgen Habermas (1929-), møttes i München 19. Januar 2004, for å snakke om temaet ”Den frie statens moralske grunnlag”. Det vil si om hva det er som holder et menneskelig samfunn sammen, og premissene for dette. Møtet ble holdt i regi av Katholische Akademie i Bayern, som nok ikke hadde gjort et tilfeldig valg av tema for dagen. Foredragene er senere blitt publisert i boken Dialektik der Säkularisierung. Über Vernunft und Religion, som er blitt oversatt til en rekke språk. Nylig kom en norsk utgave av boken: Sekulariseringens dialektikk. Om fornuft og religion. St. Olav forlag, 2008.

Mest oppmerksomhet i etterkant av møtet i München har kanskje foredraget til Habermas fått. Dette gjenspeiler nemlig en ganske så radikal utvikling hos ham når det gjelder synet på religionens rolle i samfunnet. Om det ikke kan karakteriseres som sensasjonelt, er det i alle fall oppsiktsvekkende at den forhenværende nymarxisten Habermas fronter en ny holdning til religiøse virkelighetsbeskrivelser enn han har gjort tidligere. Riktignok er et delvis tilsvarende tankeinnhold kjent fra publikasjoner han har utgitt de siste årene, men at han ville stille opp sammen med en av de fremste representantene for institusjonalisert religion per se, Den katolske kirke, må likevel ha vært en overraskelse for mange som har fulgt Habermas’ tenkning siden 1960-tallet.

I sitt foredrag skriver Habermas på sitt sedvanlige systematiske, men omstendelige vis, og begynner med å klargjøre at det ikke finnes noen nøytral grunn som et samfunn kan bygges på. Alle samfunn er bygd på en form for livssynsmessig eller religiøs etisk plattform. Som representant for Frankfurterskolen, tror ikke Habermas på verdinøytralitet. Problemstillingen han ønsker å drøfte i foredraget er dermed hva slags verdifundament samfunnet skal bygges på, og premissene for dette, ikke hvorvidt det skal bygges på verdier. Han klargjør allerede i begynnelsen av foredraget, at han vil argumentere for en ikke-religiøs postmetafysisk legitimering av samfunnet. Hans forankring av rasjonaliteten i interpersonale kommunikative lingvistiske strukturer har stått sentralt i denne tenkningen. I den videre argumentasjonen avviser derfor Habermas tanken om at det er mulig å komme frem til noe moralsk grunnlag for samfunnet og staten, utover det som kan finnes i den frie offentlige diskursen.

På bakgrunn av dette er det svært interessant at Habermas i fortsettelsen slår fast at naturalistiske og vitenskapelige verdensbilder ikke har noen forrang fremfor en religiøs virkelighetsforståelse i et konstitusjonelt demokrati. Det avgjørende er at religiøse og sekulære borgere omgås hverandre med respekt, og sammen bygger et rettferdig samfunn. Dette kan de godt ha som fellesprosjekt, sier han, selv om de ikke deler hverandres begrunnelser. Enkelt sagt: Borgerne i et samfunn kan være enige omhvordan, uten å være enige om hvorfor. Også religiøse aktører har sin naturlige og selvsagt plass i samfunnsdiskursen. Svakheten ved denne måten å tenke på er naturligvis åpenbar: Det sies egentlig ingenting om innholdet i den loven som skal respekteres, og som danner grunnen for dagens demokratiske rettsstater, utover det som måtte fremkomme diskursivt, og gjennom demokratiske beslutninger. Prinsipielt sett kan de lovene samfunnet skal bygges på ha et hvilket som helst innhold, bare dette er forankret i demokratiske beslutninger. Men i henhold til Habermas er det dette vi har å bygge på. Det finnes ingen reelle alternativer.

Det er videre interessant å se hvordan Habermas bruker begrepet ”postsekulære samfunn” om dagens samfunn. I dette ligger det innbakt en forståelse, av at religiøst baserte virkelighetsoppfatninger ikke forsvinner, men både kan og bør leve side om side med sekulært baserte oppfatninger om virkeligheten i dagens multikulturelle samfunn.

På tross av sitt postmetafysiske utgangspunkt anerkjenner altså Habermas nå religiøse virkelighetsforståelser som en form for alternative rasjonaliteter. Det vil si rasjonaliteter som står på egne ben, og som den sekulære samfunnsdiskursen ikke bare må forholde seg til som fenomen, men som også har krav på respekt, som ansvarlige deltagere i samfunnsdiskursen. Habermas har gått en lang vei her, før han har kunnet innrømme religionene en slik plass, til tross for at han i god webersk ånd fortsatt beskriver seg selv som ”religiøs umusikalsk.” Noen religiøs omvendelse er det altså ikke snakk om her.

Nyorienteringen når det gjelder religionens rolle i samfunnsdiskursen fremkom også ved at Habermas valgte dette som tema også i foredraget han holdt i Bergen da han mottok Holbergprisen i 2005. Budskapet her var at den liberale staten må innse sannhets- og meningspotensialet i religionen, og at det er i dens egen interesse å slippe til religiøse stemmer i det politiske og offentlige rom. Hvis ikke den sekulære diskursen gjør dette, kan den raskt komme til å fjerne seg fra nøkkelkilder for å skape mening og identitet for samfunnsborgerne. I den forbindelse anerkjenner Habermas det religiøse språkets semantiske kraft som ikke finnes andre steder, og ut fra dette er det ikke urimelig å tolke ham dit hen at han mener at samfunn der den kristne to har dype røtter, som i vesten, trenger kristendommen.

Så langt Habermas. Hva mener så Joseph Ratzinger om saken? Det viser seg at han er enig i mye av det som ble sagt av hans jevnaldrende landsmann.

Ratzinger avviser Hans Küngs ”Welt-ethos”-prosjekt som en grunnlagsløs abstraksjon, og viser til hvordan vitenskapen og fornuften har vist seg utilstrekkelig som etisk grunnlag for samfunnet. Vitenskapen og fornuften har for eksempel ikke vist seg å kunne gi beskyttelse til samfunnets svakeste. Det trengs derfor en forpliktelse på et normativt verdigrunnlag, som er bygd på visse prinsipper, for å opprettholde et fritt og godt samfunn. Dette gjelder på samme måte som fornuften og en genuin autentisk religiøs tro er nødvendig for å opprettholde samfunnets moralske byggverk, påpeker Ratzinger. Det holder ikke med fornuft og vitenskap alene. Vitenskapens teknokratiske håndlangere trenger å korrigeres. Hvor kan så dette førpolitiske korrektivet finnes?

Ifølge Ratzinger ligger løsningen for vesten i å sammenholde den sekulære rasjonaliteten med sin religiøse arv, der nettopp naturrettstenkningen kan være et mulig korrektiv for den sekulære rasjonaliteten. I andre deler av verden kan det være nødvendig å knytte an til andre overordnede prinsipper.

Han påpeker altså nødvendigheten av å ta høyde for det han betegner som den interkulturelle dimensjonen, hvis vi skal diskutere de grunnleggende premissene for den menneskelige eksistensen i dag. En slik diskusjon kan ikke eksklusivt ta utgangspunkt i kristendommen, eller eventuelt i den vestlige rasjonalitetstradisjonen, selv om begge disse regner seg selv som universelle, hevder Ratzinger. Disse tradisjonene er forpliktet til å ta inn over seg at de bare er akseptert av deler av menneskeheten. Den vestlige kulturen trenger å holde fast ved sin forankring i kristne grunnverdier. Her må dialogen om samfunnets verdimessige forankring gå mellom sekulær tenkning, og kristen tenkning, blant annet slik denne kommer til uttrykk i naturrettstenkningen. Men når det gjelder andre kulturer enn den vestlige, må utformes i dialog med de store religiøse tradisjonene disse kulturene bygger på.

Det finnes fellesverdier på tvers av religionene, kristendommen inkludert, og at det er disse verdiene samfunnet bør bygges på, påpeker Ratzinger. Menneskerettighetene må fastholdes fordi de representerer sanne verdier. Her er det dermed en stor grad av konsensus mellom de to foredragsholderne i München. Begge taler de for nødvendigheten av at religiøse og sekulære rasjonaliteter trenger å gå sammen i en gjensidig dialogprosess, i den hensikt å lære av hverandre. Bare slik kan menneskeheten beskyttes mot det destruktive potensialet som ligger i løsrivelsen av den religiøse troen og vitenskapens fornuftstro. Som katolsk tenker vektlegger Ratzinger naturlig nok fornuftens rolle, og dens vitenskapelige og teknologiske konkretiseringer, men denne må alltid balanseres og suppleres med verdier.

Ratzinger kommer i liten grad inn på det som kan betegnes som den multikulturelle utfordringen for dagens samfunn. Det vil si det faktum at dagens samfunn i økende grad er samfunn der mange ulike kulturer lever delvis innvevd i hverandre, og delvis ved siden av hverandre. ”De andre” kulturene er ikke bare i andre verdensdeler. De gjør seg i stadig sterkere grad gjeldende også i Europa. Ratzingers vektlegging av dialog med andre kulturer enn den vestlige, og andre religioner enn kristendommen, kan dermed kritiseres for å være uttrykk for å være essensialistisk, og dermed være uttrykk for en for enkel analyse av det kulturelle mangfoldet vi har i verden i dag. Det kulturelle mangfoldet finnes ikke lenger bare på storsamfunnsnivået, og på et subkulturelt mellomnivå i dagens samfunn, men har så å si trengt inn på individnivået, ved at enkeltindivider muligens i sterkere grad enn tidligere blander kulturuttrykk. Tilsvarende vil naturligvis gjelde for religiøse uttrykk.

I og med pave Benedikt XVI har Kirken altså fått en tydelig dialogorientert pave som er intellektuelt på høyde av sin samtids fremste tenkere og teoretikere. Det er avgjort en styrke for en pave i dag. Benedikts dialogvilje står i en naturlig forlengelse av Det annet Vatikankonsils ”ånd”. Dette konsilet gav sin tilslutning til menneskerettighetene, der Kirkens stilling i samfunnet forankres i religionsfriheten, som en helt sentral menneskerettighet. Konsilet åpnet videre for dialog og samarbeid med alle ”av god vilje”.

Jürgen Habermas har lenge vært kjent for å være en tydelig samfunnskritiker, og har heller aldri vært redd for å utfordre rådende verdier, om enn på andre premisser enn Benedikt. Hans relativt nye interesse for religioner som alternative rasjonaliteter, viser en svært interessant utvikling i hans forfatterskap. Dialogen i München viste at det kan være fruktbart med dialog mellom representanter for sekulære og religiøse virkelighetsbeskrivelser, selv om dette i utgangspunktet skjer på tvers av til dels store meningsforskjeller. Selv om Habermas og Ratzinger til dels argumenterer forskjellig i foredragene sine, og til dels knytter an til forskjellige vokabularer i sine analyser, er det interessant å se i hvor stor grad de to foredragsholderne er enige når det kommer til det operative plan. Dette gjør at det i alle fall et stykke på vei er mulig å snakke om en postsekulær konsensus på bakgrunn av dialogen i München. Både Ratzinger og Habermas tar til orde for en via media mellom en arrogant sekularisme med overdreven selvtillit, og en religiøs tenkning som glemmer fornuftens avgjørende rolle.

Det er all grunn til å berømme St. Olav forlag for å satse på denne typen utgivelser, selv om det tok litt lang tid denne gangen å få ut en norsk utgave.

Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger, Sekulariseringens dialektikk. Om fornuft og religion.
Oversetter: Anne Krohn. St. Olav Forlag 2008

(Tidligere trykt i St. Olav. Katolsk tidsskrift for religion og kultur)

OH.

Henrik Ibsens Roma

2009-05-16T11:29:00.007+02:00

IBSENS FØRSTE ROMAOPPHOLD (1864-1868)

Søndag 19. juni 1864 kom Henrik Ibsen til Roma for første gang. Han var da 36 år gammel. Han kom alene til byen, etter at Suzannah og Sigurd ble værende igjen i København. De ble først gjenforent utpå høsten samme år. Dette var under pave Pius IX og seks år før Roma ble erobret av Garibaldis hær, og innlemmet i det samlede Italia. Etter å ha tilbrakt store deler av sommeren i en landsby utenfor Roma, leide Ibsen seg inn i en leilighet på hjørnet av Via dei Due Macelli og Via Capo le Case, midt i det som ble kalt fremmedkvartalet, ikke langt fra Piazza di Spagna. Senere leide de noen rom lenger oppe i Via Capo le Case 75. Etter ombygging og omregulering har dette huset nå fått adressen Via Francesco Crispi 55. Hotel Cecil holder til der nå. Her er det en minneplate som forteller at Ibsen har bodd her mens han skrev deler av Brand og Peer Gynt.

Det var uansett kort vei til Caffè degli Artisti, Caffè Nazionale, og ikke minst Caffè Greco, hvor Ibsen var nesten daglig. Han oppsøkte også ofte Den skandinaviske forening som var opprettet bare fire år tidligere. Foreningen holdt til i Palazzo Correa, som ligger rett ved Augustus' mausoleum. Dette var stedet for å lese aviser, høre siste nytt, treffe venner, og delta på ulike typer arrangementer. Middager i regi av Ibsen og kretsen rundt ham, ble regelmessig fortært på et lite osteria de kalte Tritone-kneipen i Via del Tritone. Dette gjaldt under det første oppholdet, mens han ennå hadde lite penger. Serveringsstedet finnes ikke lenger.

Det var i det hele tatt i området rundt Spansketrappen at det meste av Ibsens romerliv skulle utspille seg, sammen med andre skandinaver i "eksil". Riktignok avbrutt av lange opphold utenfor byen om somrene som kan være nesten uutholdelig varme i Roma by. Ibsen satt gjerne ved enden av kafébordene og førte ofte ordet. Han var sannsynligvis et interessant bekjentskap, om enn noget uberegnelig når det gjaldt humør. "Roma var vin, selskaper og samtaler, og Ibsen forsynte seg etter hvert rikelig av alt", skriver ibsenbiografen Ivo de Figueiredo. Ibsen forstod med andre ord hvordan Roma skulle nytes!

BRAND (1866)

Inspirasjonen til Brand skal Ibsen ha fått inne i Peterskirken en gang i juli 1865, stående under kuppelen. Ibsen skrev om dette i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson som hadde forsynt ham med en del penger som gjorde romaoppholdet mulig. Mye av skrivningen av Brand ble gjort unna i den vesle byen Ariccia, som ligger ikke langt fra Genzano, utenfor Roma. 15. Mars 1866 utkom Brand. Et dramatisk Digt med et førsteopplag på 1250 eksemplarer. Og for å gjøre en lang historie kort: Verket ble en kjempesuksess, og bante veien for Henrik Ibsens absolutte gjennombrudd som dikter, med alt dette førte med seg.

Etter dette forandret Ibsen utseende. Klesdrakten og væremåten ble til den velkjente ibsenske. Forvandlingen skal ha skjedd under en rast med vin på en fottur med noen venner i Albanerfjellene.

PEER GYNT (1867)

Året etter utgav Henrik Ibsen sitt andre lesedrama, Peer Gynt (1867), som altså også ble skrevet under oppholdet i Italia, om enn for det meste ikke direkte i Roma by. Karakteren Peer Gynt er på mange måter Brands rake motsetning. Peer Gynt går ikke av veien for å vike unna når det blir problematisk, for å si det sånn, i motsetning til Brand. Dette er ikke stedet å komme med inngående analyser, men mange senmoderne mennesker har nok lettere for å kjenne seg igjen i Peer Gynt enn i Brand.

Ved inngangen i 1868 var dessverre Ibsens første opphold i Roma over, avbrutt av Garibaldi og hans menn, som Ibsen og hans venner tidligere begeistret hadde hyllet. To og et halvt år senere falt Roma, og ble innlemmet i det samlede Italia. Pave Pius IX ble "fangen i Vatikanet".

IBSENS ANDRE ROMAOPPHOLD (1878-1879)

Det skulle gå godt over ti år før familien Ibsen kom tilbake til Roma. Det skjedde i september 1878. Denne gangen var Ibsen blitt femti år, og en langt rikere og mer merittert dikter. Familien slo seg ned i Via Gregoriana 46, som også ligger i nærheten av Piazza di Spagna. Her begynte Ibsen arbeidet med det som skulle bli stykket Et dukkehjem (1879). Dette stykket ble for det meste ble skrevet sommeren 1879 i Amalfi, en fiskerlandsby som ligger like sør for Napoli. Stykket ble utgitt 4. desember samme år, og solgte 13500 eksemplarer det første året. Ibsen var naturligvis klar over hvilken skandale han var i ferd med å sette i gang med å la Nora forlate familien til fordel for sin egen selvrealisering. Den slags ble det debatter om den gangen, i aviser og ellers. I dag er Et dukkehjem Ibsens mest kjente og mest spilte stykke internasjonalt.

I midten av oktober 1879 forlater Ibsen Roma for denne gang, og familien bosetter seg nok en gang i München.

IBSENS TREDJE ROMAOPPHOLD (1880-1885)
Først 4. November 1880 reiser Ibsen tilbake til Roma for sitt tredje opphold, som denne gangen skal vare i fem år, til 1885. Dvs. til Ibsen fylte 57 år. Nå bosatte familien seg i en stor og fin leilighet i Via Capo le Case 75.

Gengangere (1881) blir for det meste skrevet på et opphold på Hotell Tramontano i Sorrento, en kystby ikke langt fra Napoli, i juni 1881. Siste akt ble sendt fra Roma til forlaget i slutten av november, og utkom 13. desember 1881 i hele 10 000 eksemplarer, igjen i rett tid til julesalget. I ettertid erGengangere blitt stående som selve mønsteret for det ibsenske samtidsdramaet. Da gjør det ingenting at stykket ikke ble den samme kommersielle suksessen som Et dukkehjem. Verden var kanskje ikke klar for et kompromissløst, svartsynt og klaustrofobisk teaterstykke om syfilis, incest og undergang. Ikke akkurat et feel-good-drama.

Neste verk ut skulle bli En folkefiende (1882), som ble fullført i juni, og utkom 28. november i 10 000 eksemplarer. Stykket ble skrevet mer eller mindre parallelt med Gengangere. Selv om En folkefiende også har klare kvaliteter, er det kanskje kunstnerisk sett et svakere stykke enn de foregående dramaene.

Ibsen gav seg ikke med dette mens han hadde fast base i Via Capo le Case 75. Han skrev også min personlige favoritt blant hans dramaer, Vildanden (1884). Dette stykket ble muligens for det meste skrevet i Tirol, på familiens etter hvert faste feriested i Gossensass av alle steder, og på stedet Bozen på grensen til Italia. 11. november 1884 utkom Vildanden, også det i 10 000 eksemplarer. To dager senere var familien Ibsen tilbake i Roma. Men allerede i juni 1885 forlot Ibsen Roma for siste gang, og dro til Norge. Om høsten bosatte familien seg igjen i München. Hans tid i Roma og områdene rundt var over.

Til sammen bodde Henrik Ibsen omtrent ti år i Roma. Dvs. fra han var 36-39 år, og deretter fra han var 50-57 år, avbrutt av et intermezzo av ca et års varighet i Bayern.

Selve det endelige skrivearbeidet gjorde nok ikke Ibsen så mye av i Roma by. Det foregikk helst på stillere steder, skjermet så vel fra venner og bekjente som storbyens larm. Men mye av inspirasjonen må han ha hentet her, både fra byen og det sosiale livet han deltok aktivt i der.

(Kortversjon av foredrag ved byvandring i Roma januar 2009)

OH.